Turloggen
Inntrykk fra bobilen
 
 
 
Schloss Mirabell i Salzburg.
 
Sommeren 2009 dro vi på en 14-dagers bobiltur gjennom 'halve' Europa med Tyskland og Østerrike som primære mål.
 
I denne delen av reisen overnatter vi i Salzburg og fortsetter langs Donau mot Wien.
 
         

Tett på Donau langs idylliske vei nr. 3.
 

 
Østerrike
 
Etter at vi passerte grensen til Østerrike merket vi et helt annet kjøremønster på autobahnenen. Det fortonte seg liksom mer bedagelig enn de mer hektiske strekningene i Tyskland.
I Salzburg ventet ingen forhåndsreservert campingplass, men vi hadde lest en anbefaling for plassen Nord Sam camping som skulle ligge i nærheten av motorveien, men heller ikke så langt fra sentrum. Det hørtes bra ut, og vi fant greit frem til den. Dessverre var det fullt der, og ble anbefalt en plass ved på Plainberg et stykke unna. Vi fulgte anvisningene og kom frem til Gasthof Maria Plain med en fantastisk utsikt over Salzburg by. I og med at vi hadde tenkt oss inn til byen på kvelden, så syntes vi det ble for langt til nærmeste busstopp. Følgelig fortsatte vi til neste alternativ som var Camping Kasern. Vi fant greit frem, og oppdaget til vår glede at nærmeste busstopp lå rett utenfor innkjøringen til plassen. Mens vi kjørte rundt for å finne en plass for natten var det ikke til å unngå at vi stadig vekk fikk et blikk av den gigantiske festningen Hohensalzburg som troner majestetisk over byen.  Det føles liksom alltid trygt å befinne seg i en festningsby. Akkurat som våre nabobyer Fredrikstad og Halden. I Sarpsborg kunne vi frem til midten av 90-nittitallet rusle på festningsvoller med aner tilbake til vikingtiden, men de ble rasert til fordel for en parkeringsplass som sjelden er i bruk. Heldigvis finnes det land og kulturer som tar seg råd til å vedlikeholde og i vareta viktig signalbygg og severdigheter for ettertiden, nær sagt i hvilken tilstand statsbudsjettet måtte befinne seg i. 
 


 
Festningen Hohensalzburg troner over byen.
 
I Salzburg ble det tydelig at her led man ikke under innstramminger i vedlikeholdsbudsjettet for de severdighetene vi rakk å beundre.
Fra Camping Kasern var det ca. et kvarters busstur inn til sentrum, og holdeplassen lå rett utenfor innkjøringen til campingplassen. Vi fikk en lun kveld i Schloss Mirabells imponerende slottshage, og Sachertorte på Café Sacher. Mer om vårt døgn i Salzburg her.
Med tanke på at det er såpass mye å oppleve og se i Salzburg, så kunne vi sånn sett gjerne blitt enda en dag og tatt en tur opp til festningen Hohensalzburg, samt besøkt Mozarts fødested i Getreidegasse 9 og blitt med på rundturer til steder med tilknytning til Sound of Music- filmen. Men vi hadde spasert i den flotte Mirabellgarten på kvelden, og for mange år siden hadde jeg sett familien von Trapps slott Leopoldskron i nærheten av Salzburg. Dessuten forventet vi flere praktbygg i Wien, og da kunne det være greit med en dag ekstra i bakhånden. Med 14 dager til rådighet måtte vi prioritere, men vi skulle jo hjem omtrent den samme veien, og da ville vi ha mulighet til en snartur innom, tenkte vi.
 
8. dag: Mot Wien langs Donau
 
Etter å ha sjekket ut fra Camping Kasern som tilfredstilte våre ønsker om et behagelig opphold, så fortsatte vi ut fra byen på motorveien. Nok en gang fikk vi et fint inntrykk av det bugnende slettelandet som ender ved Alpenes fot. En blir nærmest litt andektig av tanken på hvorledes dette imponerende naturskuet kan ha blitt skapt. Alpene ligger som en uoverkommelig festningsvoll som beskytter det fruktbare slettelandet som omkranser Salzburg.
 


 
Slettelandet syd for Salzburg som strekker seg mot Untersberg i Alpene.
 
Kvelden i forveien bestemte vi oss for å følge autobahn til Melk, for så å krysse Donau og følge den imponerende floden mot Wien langs rolige småveier. Det er gjerne lettere å finne ut fra en by ved å følge skilter mot autobahn enn til riksveiene hadde vi funnet ut allerede ved Hamburg. Den samme teknikken brukte vi ut fra Salzburg, og snart var vi i fint driv østover til tross for enkelte strekninger med veiarbeide.
Etter hvert la vi slettelandet bak oss, og fikk følelsen av å fortsette inn mot en slags trakt fra naturens side der skogkledde bergknauser fylte synsranden på begge sider av veien.  Vi mer ante enn så at storelven lå nede til venstre for oss.
 
 



 
Det er lett å stikke av fra autobahnen når nødvendig vedlikehold utføres til tross for artige informasjonsskilt.

 
Kanskje ikke så rart, for vi nærmet oss Melk der vi skulle krysse Donau. Vi fant broen over elven som Johan Strauss priser med sin ”An der schönen blauen Donau”, men dagens virkelighet er ikke så romantisk som det tydeligvis var på Strauss sin tid. Nå ville det nok passet bedre med ’grauen’ i stedet for ’blauen’.
 



 
Midt på broen over Donau.

 
Vel over på den andre siden av Europas nest lengste elv fortsatte vi langs vei nr. 3 mot St. Pølten. Ikke det at vi skulle dit, men det er greit å ha et delmål før skilter til hovedmålet dukker opp. I tillegg til at floden bar tydelig preg av forurensing overrasket det oss hvor sterk strømmen i elven tilsynelatende var. Nedenfor et ferjeleie stod det en eldre kar i strandkanten øyensynlig i ferd med å ta seg et bad. ’Han kjenner nok elven, og vet vel hva han gjør’, tenkte jeg der elven strømmet forbi ham. For mange år siden, da jeg var ung og sprek, svømte jeg og en kamerat i Rihnen, og da fikk vi erfare hvor sterk strømmen kunne være, men fra vår ferd langs bredden så det ut til at mannen visste hva han holdt på med.
 



 
Ferjeleie ved Donau.

 
Selv om det var artig å følge med på det som skjedde ved elvebredden, fikk vi snart se hvorfor Donau gjennom historien har vært en viktig transportåre. Rett som det var møtte vi lektere og turistbåter i sin ferd motstrøms.
 

 
Lektere på Donau

 
Cruiseskip på Donau
 
Først i moderne tid, etter at dampbåter ble mer vanlig, har det blitt regningsvarende å drive transport på Donau i begge retninger.
I tidligere tider benyttet man seg av enkle farkoster medstrøms, og disse ble gjerne solgt ved ferdens slutt for å bli gjenbrukt til bygningsmateriell. Selv om det fantes muligheter for å slepe farkostene med hester langs elvebredden var dette så kostbart at det ikke ble ansett som regningsvarende. Kun for meget verdifulle varer ble fartøyene brukt til returfrakt. Følgelig tok det lang tid før det ble kanalforbindelse mellom Rhinen og Donau. Skjønt allerede på Karl den stores tid ble det lagt frem planer på en slik forbindelse i 793, men disse viste seg ikke realistiske å gjennomføre. Med Main-Donau-kanalen som munner ut ved Kelheim, er det etablert en gjennomgående vannvei fra Rhinen og Main til Donau. Dermed er det mulig å seile fra Nordsjøen til Svartehavet gjennom Europa. Strekningen mellom byene Melk og Tulln regnes som den vakreste langs Donau, og det er lett å forstå.
Dette området som kalles for Wachau, hører til blant de viktigste vindistriktene i Østerrike og det er ført opp på UNESCOs liste for sin særegne jordbrukshistorie og spesielle arkitektur. Langs veien dukket det opp idylliske landsbyer, mens enkelte steder lå noen husklynger klemt sammen mellom bergsidene og floden på utsiden. Det kan ikke være helt farefritt å bo slik til, for enkelte steder hadde deler av bergsidene rast ut i elven. Stadig vekk var veien under utbedring, men om dette skyldes ras eller vanlig vedlikehold var umulig for oss å vite der vi balanserte oss frem på veikanten.
 

 
Rasområde. Husene i forgrunnen har gått klar raset, og er vel plassert der som en følge av tiårs erfaring?

 
Veiarbeide. Det var ikke alle steder at anleggsområdet var så godt markert  og sikret som her.
 
Donau kalles også for den sorte (svarte) floden fordi den har sitt utspring i Schwarzwald og ender i Svartehavet. Selv om vi krysset Donau allerede i Schwarzwald så hadde vi ingen planer om å følge elven helt til Svartehavet. Derfor krysset vi floden på nytt ved Tulln for å følge vei nr. 1 mot Wien. Da ville vi enklest finne frem til Camping West som var dagens mål, hadde vi funnet ut hjemme ved PCen. Mer om vårt opphold i Wien her.
Fakta om Donau her: Fakta om Wachau-dalen her.
 
Neste kapittel fra turen fortsetter her.
 
 
                                                                                                               Tekst: Torodd Lie © 2010
 
Til menyer                             Startsiden                                    Tips en venn                       Skriv ut