Turloggen
Inntrykk fra bobilen
 
 
 
 I Rothenburg ob der Tauber.
 
Sommeren 2009 dro vi på en 14-dagers bobiltur gjennom 'halve' Europa med Tyskland og Østerrike som primære mål.
 
I denne delen av reisen fortsetter vi fra Seesen i Harz langs Romantische Strasse via München mot Østerrike. 
 
         

Inngangsporten til KZ-leiren Dachau.
 


 
4. dag: Seesen-Würzburg.
 
Etter å ha sjekket ut fra Wolfshagen Camping fortsatte vi videre mot Seesen. I utkanten av byen stanset vi for å handle og orientere oss litt.
 
Vi oppdaget at Rewe-kjeden hadde butikker med et utvalg som var på linje med hva vi kjente hjemmefra, men noen EU-adapter klarte vi ikke å oppdrive. Dessverre fant vi heller ingen synlige tegn til kaserner for Tysklandsbrigaden, eller skilt som viste til noe militært, og vi innså at noe mer om temaet ville vi ikke finne der vi kjørte sakte gjennom byen. Tross alt er det jo ikke så langt til Seesen, så om vi kunne finne ut mer etter hjemkomsten er det jo overstålig å ta turen dit ved en senere anledning. Alt bør jo ikke oppklares på en tur,  så noen mål kan jo være greie å ha i reserve.
 



 
Fra hovedgaten i Seesen.

 
Mot Würzburg.
 
Dagen etter gikk ferden videre langs småveier i Harz som snirklet seg gjennom idylliske landsbyer. Selv om det så ut til å være et rikt jordbruksland vi kjørte gjennom, så var det øyensynlig noen som fikk bedre betalt ved å la åkrene være plantasjer for hundrevis av solcellepaneler til den lokale kraftproduksjonen.
 
 
På vei inn i en landsby utenfor Seesen.
 
Solpaneler fantes på mange bygg i tillegg til på store jordareal.
 
Vi tok oss god tid langs småveiene, men på høyde med Kassel fant vi ut at vi burde begi oss ut på autobahn for å kunne legge flest mulig kilometer bak oss før vi fant campingplassen Kalte-Quelle som etter kartet på plassens websider skulle ligge syd for Würzburg.
De hadde plass til oss fikk jeg vite da jeg ringte dem fra kartleserstolen, men selv om bekreftelsen ble formidlet på et stotrende engelsk, så kom veibeskrivelsen på en tysk dialekt som jeg ikke helt hadde taket på. Avkjøringen til Würzburg-Nord passerte vi i god marsjfart. Det samme gjorde vi med Würzburg-Mitte fordi kartleseren var bombesikker på at det måtte være en Würzburg-Süd avkjøring. Dessverre tok jeg feil, og vi anså det som formålsløst å snu. Følgelig fortsatte vi videre, men bestemte oss for å ta av fra autobahn ved neste avkjøring med et lønnlig håp om å finne skilt til en campingplass. Vi hadde flaks, for snart dukket det opp skilter som ledet mot en camping i Ochsenfurt. En liten by syd for Würzburg, skjønt det var ingen typisk campingplass vi ankom. Det var først og fremst et eksklusivt sportshotell med en restaurant som bød på gastronomiske utskeielser.
 



 
Polisina er ingen typisk campingplass, men et eksklusivt hotell. med en prima restaurant. Pek og klikk på bildet fra stedets websider for mer info.

 
Noe tvilende gikk jeg inn til resepsjonen for å høre om dette var en campingplass. Jada, det var det. Jeg betalte 15,10 Euro (ca. 120,- N.kr.) på forskudd, og fikk vite at vi bare kunne følge veien ovenfor porten til plassen som lå oppe i skogen. Der kunne vi finne oss en plass etter eget behag, og koble til strømkontakten på sletten øverst i skogen.  Når sant skal sies, så var ikke plassen noen stor opplevelse. Neste gang vi skal overnatte i nærheten av Würzburg, vil vi gjøre vårt beste for å finne frem til plassen Kalte Quelle. Nøkternt sett så har plassens standard lite å si for bare overnatting, men det bør jo helst være trivelig på utsiden av døren. Noen utekos inviterte hverken stedet eller våre nye naboer til.  Mer om våre inntrykk av plassen her.
   
5. dag: Mot Rothenburg
 
Dagen etter fulgte vi småveier på landsbygda for å finne frem til Romantische Strasse. Dagens mål var camping Tauberromantik rett utenfor Rothenburg ob der Tauber. Etter litt fomling ute på landsbygda fant vi endelig Romantische Strasse.
 
I skråningene ute på jordet beitet sauene.
Romantische Strasse
 
 
Et kjapt oppslag på nettet hjemme i godstolen ble det hevdet at denne skulle ha veinummer 17, men der tok Wikipedia feil, da dette er veinummeret i syd hvor denne turistveien ender – eller begynner, alt etter innfallsvinkelen.  Ved Marbach kom vi inn på vei 290, og der så vi et merke som fortalte oss at vi var på Romantische Strasse. Vi fulgte den mot Königshofen. Deretter var det bare å følge skiltet for turistveien, som egentlig er sammensatt av flere forskjellige hovedveier.
Lokale turistkontorer mellom Würzburg og Füssen klarte for vel 60 år siden å bli enige om et felles begrep for en alternativ rute fra Main til Alpene gjennom mer naturskjønne områder enn den hektiske autobahnen. Avhengig om hvilke avstikkere som foretas underveis vil avstanden mellom begynnelse og ende på turistveien kunne ligge mellom 350 – 400 km. Det dukker opp mange fristelser underveis, så det er viktig å følge markeringsskiltene for veien om man ikke vil risikere å komme helt på avveie.
 



 
Viktig å huske hvilke skilt som bør følges. (Klikk på skiltet)

   
Naturopplevelsene står i kø langs veien, men det kan lønne seg å ta noen småstanser i de idylliske landsbyene man passerer. Noen av dem kan by på lekkerbiskener i form av spesielle museer for de interesserte samt spennende middelalderbygninger. Det begynner allerede i Tauberbischofsheim hvor gamlebyen er verdt et besøk. I Bad Mergentheim finnes både slott og museum samt mulighet for helbredende bad i hellige kilder. Det er en fordel å ha orientert seg om hva som finnes før man reiser. Prospekter for Romantische Strasse er greie å få tak i via nettet. I stedet for å stanse ved alt som virket nytt og spennende så fortsatte vi mot dagens mål. Vi hadde forhåndsbooket plass på Camping Tauberromantik, som skulle ligge like utenfor Rothenburg. Vi ble oppfordret til å booke plass p.g.a. av musikkfestivalen Open Air som skulle gå av stabelen i Rothenburg den samme helgen vi hadde planer om å ankomme middelalderbyen. Mer om Camping Tauberromantik her.
 

 


 
Endelig på plass hos Camping Tauberromantik.

 
6. dag: Rothenburg-München
 
Vi sov godt på denne trivelige campingplassen til tross for at vi kunne høre musikken fra festivalen langt utover natten. Konserten ble rundet av med Pink Floyds ”Another brick in the wall”, noe som var en betegnende opptakt til å betrakte bymurene rundt Rothenburg neste dag. Rothenburg ob der Tauber regnes som høydepunktet for de fleste som kjører langs Romantische Strasse. Mer om Rothenburg her.
 



 
Rothenburg byr på mange opplevelser.

 
Etter en solfyllt og opplevelsesrik dag i Rothenburg var tiden inne for å fortsette reisen videre mot München. Vi kunne selvfølgelig kjørt ut på autobahnen for å komme raskt fram, men valgte å fortsette langs Romantische Strasse. Ferden gikk via Nördlingen uten at vi var klar over at denne lille byen var location i filmen Willie Wonka og sjokoladefabrikken. Med tanke på at forfatteren Roald Dahls forfedre kommer fra Sarpsborg, så burde vi gjort en stans i byen som er en av de mest idylliske langs Romantische Strasse.  Slikt er dessverre lett å oppdage etter hjemkomst, og viser at jeg kunne gjort planleggingsjobben bedre enn som så.
I vår uvitenhet fortsatte vi videre mot Donauwörth, hvor vi krysset Donau for første gang. Et godt stykke nordvest for Donauwörth er det tyske vannskillet hvor bielver som renner sørøstover ender opp i Donau. Alt i motsatt retning havner til slutt i Rihnen.
Under tredveårskrigen var byen beleiret av svenske styrker i årene 1632-34, men det er nok tvilsomt at det befant seg norske leiesoldater i disse troppene.
 



 
Donau begynner sin ca. 2.800 kilometer lange ferd mot Svartehavet vest for Donauwörth. (Kart fra Wikipedia)

   
Mot München
 
Sarpsborgparet som vi traff dagen i forveien fortalte at de var kommet fra Füssen, og da vi så et skilt som ledet dit fulgte vi det på ren refleks fra samtalen. Før vi visste ordet av det var vi ute på autobahn, og klarte selvfølgelig å passere første avkjøring mot München. Det var ingen vei forbi, så vi måtte bare snu ved første mulighet.
 



 
Tett trafikk på autobahn.
 

 
Trafikken på autobahn kan tidvis bli i overkant hektisk, når man har sett for seg bedagelig cruising langs rolige landeveier. Selv om vi gjerne skulle ha fulgt småveiene videre, så fortsatte vi langs autobahn for å spare tid. I og med at det var lørdagskveld anså vi det som greit å haste av sted på denne måten for å kunne ha litt ekstra tid med taco og god vin på kvelden. Vi kom oss ut på E54 mot München, og fortsatte i et noe høyere tempo enn forutsatt. Jeg hadde sett meg ut campingen ved Ampersee vest for München. Den ville være et perfekt utgangspunkt for å fortsette videre mot Dachau, hvor vi ville besøke senteret til minne om KZ-leiren som lå her i sin tid. Vi svingte av autobahnen og fortsatte langs vei nr. 471 mot den lille byen Olching hvor Camping Ampersee skulle ligge like i nærheten. Vi fant til slutt skilt mot campingen, og fulgte disse gjennom åkermarker med sukkerroer. Hver gang vi antok at vi måtte være på feil vei, så dukket et reddende skilt opp i veikanten. Endelig var vi fremme. Førsteinntrykket av plassen lovet godt, og verten viste oss til rette mellom veltrimmede hekker som markerte området vi hadde til rådighet. Mer om Camping Ampersee her.
 



 
Ren og ryddig campingplass.
 

   
7. dag: Dachau - Salzburg
 
Etter en rolig natt fortsatte vi videre langs vei 471 mot Dachau. Den var en av de første KZ-leirene som ble etablert i Tyskland på 30-tallet. Veien dit var godt markert, så vi trengte ikke å kjøre inn til selve byen Dachau som skal være en idyllisk by fra 800-tallet. Mer om KZ-leiren her.
 



 
Torhild ved apellplassen i Dachau.

 
Dachau er i utgangspunktet en idyllisk middelalderby som er mye eldre en den større nabobyen München som arrangerte sommer-OL i 1972. I stedet for å avlegge disse et besøk fortsatte vi videre på motorveien rundt München. Etter en formiddag i leirens museum var det tid for ettertanke i bilen på veien videre. De som benekter at Holocaust er et historisk faktum kan ikke ha besøkt noen av de dokumentasjonsentrene som er bygget opp ved de fleste KZ-leirene i Tyskland og Polen. Man skal være temmelig hårdhudet for ikke å bli påvirket av fotografiene som dokumenterer de uvirkelige lidelsene fangene ble utsatt for i disse leirene. Alt vitner om enn form for menneskeforakt som er vanskelig å forstå. I hht. planene fortsatte vi på motorveien rundt München mot Salzburg, men avstikkeren til Ørneredet i Berchetesgarden utsatte vi til hjemturen. Vi hadde egentlig fått nok av det skrekkregimet som Hitlers nazistyre representerte så langt på vår reise. I stedet nøt vi utsikten mot Alpene som dukket opp i syd. Luften ble liksom friskere, og naturen rundt oss frodigere enn det vi hadde opplevd så langt. Det var fascinerende å se det frodige slettelandet som i sin tilsynelatende uendelighet endte i de første fjellveggene mot Alpene der de tårner seg i bakgrunnen.
 

 
Uvant kirkearkitektur langs motorveien.
 
Snart passerte vi grensen til Østerrike. Mer om reisen videre her.
 
Tekst: Torodd Lie © 2010
 
Til menyer                             Startsiden                                    Tips en venn                       Skriv ut