Turloggen
Inntrykk fra bobilen
Spitfire ved Luftfartsmuseet i Bodø.
 
Dette er fortsettelsen på beretningen om sommerturen Nordaførr i 2015. Dette kapitlet beskriver ferden fra Bodø og Luftfartsmuseet via Kystriksveien (Rv 17) sydover langs Helgelandskysten. Om ferden fra Narvik via Lofoten til Bodø kan det leses i forrige kapittel.
 
 
 
Saltstraumen
 
Torodd Lie: Tekst og foto
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Her fortsetter beretningen om turen Nordaførr videre langs Rv. 17 og det som kalles for Kystriksveien. Om man skal være helt presis så starter denne veien ikke i Bodø, slik noen later til å tro, men et par mil øst for Bodø der Rv 17 tar av fra Rv 80 på Tverrlandet i Løding, og følger kysten mot syd. Fra Bodø til Saltstraumen som er neste mål dreier det seg om en kjøretur på ca. 30 km, mens Kystriksveien har en total lenge på ca. 630 km. Det er dette som nå ligger foran oss.
 
Lørdag 11/7: Gråværet har holdt seg over natten, men metrologene har varslet sol og varme i helgen. Vi er fortsatt usikre på om vi vil bli på plassen helgen over, eller om vi skal kjøre videre. Vi bestemte oss for å utsette beslutningen til etter besøket på Luftfartsmuseet.
 
Vi sjekket ut litt før 11.00, og underveis til Luftfartsmuseet fant vi ut at vi manglet den godfølelsen vi gjerne vil ha innen en helg. Slikt kan jo like godt skyldes vårt eget humør mer enn campingplassens fremtoning.
   
Rett skal være rett, for på Bodøsjøen campings hjemmesider kunne vi lese etter hjemkomst at eierne, overlot driften av plassen sent i 2016 til nye og yngre krefter, og som et resultat av dette satses det nå på nyinvesteringer i tillegg til at de har planer om et ordentlig løft med renovering av sanitæranlegg, hytter og resepsjon. Slikt lover godt med tanke på plassens glimrende beliggenhet i gangavstand til det meste Bodø har å by på, og skal man dømme etter websidene deres så viser bildene at gresset nå er veltrimmet, og at nye og flere strømbokser ser ut til å ha kommet på plass. Men vi besøkte plassen innen de yngre kreftene overtok driften, så vi måtte forholde oss til det inntrykket vi fikk der og da. Noe som innebar at vi sjekket ut tidligere enn beregnet, og gikk vel glipp av mye annet som Bodø tydeligvis har å by på. Det vi eventuelt gikk glipp av kunne vi lese om på Visit Bodøs sine hjemmesider etter hjemkomst.
   
Luftfartsmuseet
 
Ringte Saltstraumen camping etter utsjekking som svarte at de ikke booker plasser for verken bobiler eller caravans, men regnet med å ha plass når vi kommer frem til dem. De har vel kanskje opplevd at enkelte booker plass, men ikke dukker opp, og tatt konsekvensene av det. Helt greit i og med at de regner med å ha plass til oss, uansett.
Dermed var beslutningen tatt: Først noen timer på Luftfartsmuseet innen vi vender snuten sydover mot Saltstraumen. Vi ble et par timer på museet og deltok på både sivil og militær guiding. Utenfor inngangen ble vi møtt av det legendariske Spitfire-jagerflyet fra 2. verdenskrig, og et kanskje like legendarisk Bell-helikoter fra 60-tallets VietNamn-krig samt lang og tro tjeneste i Luftforsvaret. Dermed var stemningen for besøket satt, og da bør det vel tilføyes at en Freedom Fighter møtte oss rett på innsiden av inngangsdøren, før vi kunne entre utstillingen.
 
Spitfire ved Luftfartsmuseet
Arbeidshesten; Bell-helikopteret.
 
Fredom-fighteren F-5, holdt stand til
F-104 Starfighter gjorde sitt inntog i Luftforsvaret.
De Havilland Vampire var Luftforsvarets første jetjager, og gjorde tjeneste i Norge fra 1948 til 1956.
 
F-84 Thunderjet gjorde tjeneste i Luftforsvaret fra 1951 til 1960.
Over 6 skvadroner ble satt opp med
tilsammen 200 fly av denne typen.
Guiden forteller om jagerflyet F-86F Sabre som tjenestegjorde i Norge fra 1957 til 1966.
 
F-104 Starfighter var i norsk tjeneste
mellom 1963 og 1986.
Spionflyet U2 vil for alltid vær knyttet til Bodø lufthavn, da et fly med Gary Powers som pilot på vei fra Peshawar til Bodø ble skutt ned over Sovjetunionen i 1960 .
 
Luftforsvarets 333 skvadron ble tildelt  6 stk Mosquito F. Mk II 10 mai i 1943. Disse deltok i rekognosering og angrep på skipstrafikken langs norskekysten, ubåtjakt med synkeminer og konvoieskorte under krigen.
Mosquitoene ble tatt ut av tjeneste for godt i 1952.
 
Tiger Moth er et biplan fra 1930-tallet, som Hærens Flyvemaskinfabrikk på Kjeller fikk lisens fra de Havilland til å bygge. Flyet ble for det meste brukt til opplæring og trening. Bemerk bensintankens plassering i øverste vinge.
I 1936 anskaffet Det Norske Luftfartselskap en ny 3 motors Junkers 52 på flottører som fikk navnet Najaden.
Innledningsvis trafikerte det Nord-Norge
på sine sommerruter hvor Bodø var et av anløpsstedene.
Luftforsvaret brukte Twin Otter flyet til transport og ambulansoppdrag fra 1967, og året etter begynte Widerø prøveflygninger på kortbanenettet i Norge. Siden da har Twin Otteren fått legendestatus i sivil luftfart.
 
 
Oppe i tårnet har Luftfartsmuseet gjenskapt miljøet for flygelederne på Bodø flystasjon.
Dette Bell UH-1b helikopteret står utstilt ved utgangen til Luftfartsmuseet.
Helikoptertypen ble legendarisk under VietNamn-krigen, og har vært i norsk tjeneste fra 1963 til 1990.
   
Det er nærmest umulig å rive seg løs fra en så interessant utstilling som det Luftfartsmuseet byr på. Selv om Bodø har mer som kan interessere, så må dette vente til en annen gang vi er Nordaførr.
 
Saltstraumen
 
Beslutningen om å sette kurs mot Saltstraumen var allerede tatt. Dessuten hadde vi avtalt å møte min søster og svoger et sted langs RV 17 neste uke, og vi ønsket ikke å stresse av sted mer enn vi allerede hadde gjort, for å nå dette. Avhengig av hva vi måtte oppleve på veien ville det være greit å ha litt ekstra tid til disposisjon innen vi møtte dem, så etter noen timer på museet satte vi kursen mot Lødingen og avkjøringen til Kystriksveien. I det vi var inne på Kystriksveien ble vi varslet om at vi nærmet oss en bomstasjon.
 
Varsel om bomstasjon forut.
Helt greit om pengene brukes slik.
   
Vi ankom Saltstraumen camping ved tretiden, og fikk etablert oss på en ledig plass ved like etter. Campingplassen ser ut til å holde høyere standard enn den vi forlot. Virker rent og velholdt på de fleste steder, og betjeningen syntes våkne og engasjerte. Saltstraummen er som sterkest kl. 20.26 i kveld fikk vi vite, og butikken på motsatt side av brua stenger 21.00.
Innen da spiste vi taco og vasket klær. Måtte vente litt da den som vasket før oss hadde glemt tiden. Blir fort kø når mange campister vil vaske skittentøyet sitt ved slutten av uken. Etter Dagsrevyen ruslet vi mot Saltstraumbrua.
 
Helt fint på Saltstraumen camping.
Rigget og klare på Saltstraumen camping.
 
Litt over 20.00 fant vi oss en krakk ut mot strømmen som nå gikk ganske stri. Mange fiskere stod langs land med stengene sine. Like nedenfor oss stod det en fisker med en fantasifull og fargerik kreasjon bestående av mange kroker og dusker. Han fikk dessverre bare et kast før hele stasen satte seg fast og forsvant, men han tok det pent. Ruslet bare stille og småbannende av sted. På hvilket språk hørte vi ikke, men vi drodlet litt om at han kanskje hadde sittet hjemme i Holland eller Tyskland (hva vet vi?), og tenkt ut denne fantasifulle lokkematen. I tilfelle må det ha vært skikkelig irriterende å kjøre så langt og bare ha fått et kast med vidunderet, om han nå var så langveisfarende som vi formodet. 
Det var ikke bare fiskeutstyret som fortonte seg fantasifult blant stangfekterne, like variert var fiskernes påkledning: Den vekslet fra silkebukser med lakksko til grilldress og croqes, men heldigvis havnet ingen av dem i havstrømmen som gir fra seg høye slufselyder for hver strømvirvel som suger næring ned i dypet til fiskene.
 
Fantasifull kreasjon som slukagn.
Mange fiskere ved Saltstraumen, både i båt og på land.
 
Disse strømvirvlene bør man helst unngå.
       I alle fall en som fikk fisk.
 
Deretter ruslet vi stielangs opp til hotellet hvor vi investerte i hver vår halvliter som vi slappet av med ute på balkongen. Der strevde en hobbygitarist seg gjennom noen Bowie-låter mens vi tok livet med ro i kveldsolen.
På hotellet observerte vi vårt tredje eller muligens fjerde bryllup på reisen: 2 stk. på Stiklestad og antagelig et ved Luftfartsmuseet og så enda et her ved hotellet. Midnattssolen bør vi ha gode muligheter til å se i kveld, men først blir det Sommeråpent på TV, så får vi se om solen står oss bi. Nærmere 24.00 var den skjult bak en sky, men himmelen ble lyst opp av solen rundt skyen likevel.
 
Langs en stille vik ved Saltstraumen
 
Klart for bryllup igjen. Denne gangen ved Saltstraumen hotell.
 
Da vi summerte opp dagen kom vi til at i tillegg til Saltstraumen var Luftfartsmuseet et av dagens høydepunkt.
 
Broen over Saltstraumen.
Ved midnatt på Saltstraumen camping
 
Søndag 12/7: Våknet til strålende sol, men litt vind. Satt ute med morgenkaffen og leste VG-helg fra i går. Frokosten ble fortært innendørs da vinden tok til å øke.
Vi fikk oss et par overraskelser når det gjaldt serviceinnstillingen i nabolaget utpå formiddagen. Plassen som ellers virker ok med oppegående personale kunne ikke betale ut 20-kroninger fra kort som vi trengte til et par ekstra omganger med vaskemaskin og tørketrommel, uten at vi handlet i kiosken deres. I og for seg greit, men da bør det være litt utvalg i det enkle utsalget som f.x. rundstykker, lesestoff og annet som de fleste trenger. Forståelig at vareutvalget må begrenses, men de fleste aviser, blader og bøker er det returrett på om de ikke blir solgt innen rimelig tid.  Om det var noe vi kunne sette fingeren på når det gjaldt campingplassen så var det nettopp dette.
Noe tilsvarende gjaldt for Bodins Husflidutsalg vegg i vegg også. Der var det et par flotte håndstrikkede plagg vi kunne tenke oss å handle til barnebarn, men det var dessverre umulig da de ikke hadde kortleser i utsalget sitt, og kun tok kontanter. Det var flere kunder som kjappet seg ut da de hørte at det ikke var mulig å betale med kort så dermed ble det antagelig et labert salg for Husflidslaget denne søndagen. Senere har det blitt mulig å betale med Vipps, noe som gjør slik handel enklere for kunder og foreninger.
Naboen vår i bobilen ved siden av kom bort med en transportabel terminal, og tilbød veksling da hun hørte om våre gjenvordigheter. Hun og mannen reiser rundt på messer i bobil med egenproduserte varer, og må ha mulighet til at folk kan få gjort opp for seg. Dessuten må vi kunne dokumentere inntektene i og med vi bruker bobilen også i ervvervsmessig tjeneste, understrekte hun, men litt kontanter for veksling kunne hun altså tilby.
Jeg gikk nedom Saltstraumsenteret på egenhånd for å være sikker på å nå det i åpningstiden, da fruen ønsket noen timer i solen mens klesvasken ble unnagjort.
   
Saltstraumsenteret var forbilledlig bygget og organisert i en sirkelform hvor den ytterste sirkelen rommet en informativ utstilling samt en kafeteria, og innerst i sirkelen var det et slags amfi hvor en informasjonsfilm om Saltstraumen på flere språk ble vist. Den fortalte bl.a. at Saltstraumen er verdens sterkeste malstrøm som på det mest intense kan strømme gjennom det ca. 150 meter brede sundet med en hastighet opp mot 20 knop. Havvannet strømmer ut og inn gjennom sundet fire ganger i døgnet, og innen strømmen snur kan høydeforskjellen mellom havnivå og  Skjerstadfjorden på innsiden være ca. 1 meter. Det er beregnet at så mye som opp mot 400 millioner kubikkmeter havvann strømmer gjennom sundet mens det hele står på.
Etter besøket i senteret ruslet jeg litt rundt i nabolaget og fotograferte slikt man til tider har lett for å haste forbi.
 
Salstraumensenteret sett fra broen.
 
Informativ utstilling i Saltstraumensenteret.
Geitene i nabolaget  søkte skyggen i varmen
En bevokst jordkjeller ved under broen.
 
Hos Saltstraumen hotell har man forskjønnet sine omgivelser med statuer og fuglebad .
 
Stille vik nedenfor Saltstraumen hotell.
Havstrømmen holder 20 knop som sterkest.
 
På hjemveien kjøpte jeg med is til fruen som koste seg i solveggen etter en runde med vaske- og tørkemaskin. Selv om alt var ship-shape så bestemte vi oss for å bli en natt til på plassen i et håp om å få et nytt glimt av midnattssolen. Når alt kommer til alt så er plassen, tross sine små mangler helt fin, spesielt med tanke på den vi forlot i går.
Etter middag slækket vi i solskinnet. I dag har det stort sett vært skyfri himmel med ca. 20 gr i skyggen. Altså supert sommervær. I flg. metrologene skal det bli slik i morgen også.
 
Ved åttetiden ruslet vi ned mot Saltstraumen. Toppen er beregnet til 21.30 i flg. tabellen for flo og fjære, og mens vi ventet på den ble det dratt mye fisk blant fiskerne langs land.
Det er også spesielt å betrakte de enorme strøvirvlene som tilsynelatende helt tilfeldig oppstår ute i sundet, og gir fra seg noe som ligner høye slafselyder som suger med seg luft ned i dypet, og gir næring til det rike plantelivet med tang og tare mens strømmen sender krill og annen næringsrik kost rett i gapet på de enorme mengder av fisk som oppholder seg i og ved denne ustanselige tidevannstrømmen.  Litt hadde da festet seg ved besøket på senteret tidligere på dagen om verdens sterkeste malstrøm. I flg. guiden på senteret skal det være en myte at små båter har blitt sugd ned i dypet av den sterke Saltstraumen. De vi observerte fra land så i alle fall ut til å klare seg bra der de suste over strømvirvlene. Tydelig at det er viktig å holde god styrefart for ikke å miste kontrollen over båten.
 
Artikkelforfatteren ved Saltstraumen
Flott natur ved Saltstraumen
 
Fiskere i forskjellig type fartøyer.
 
Noen er heldige og får napp.
 
Inntrykk fra Saltstraumen.
 
Nærmere kl. 22.00 ruslet vi mot hotellet for å leske strupen på verandaen i kveldssolen. Deretter hjem for å pakke ned. I kveld bør det være gode muligheter for midnattsol. Best å se mellom 23.00 og 23.30 i flg. sjefen på plassen. Om vi ikke observerte den direkte så vi resultatet av hvordan solen lyste opp himmelvelvingen ved 24-tiden.
 
Kl. 21.46 på hotellterassen
Kl. 23.54 på campingplassen.
 
Mandag 13. juli: Våknet til strålende sol, og i løpet av morgenkaffen tenkte jeg at slikt vær har vi stort sett hatt på hele turen, bortsett fra et par gråværsmorgener i Narvik, skjønt om jeg husker feil, er det mulig å sjekke fakta i  loggboken.
Litt over 10.00 sjekket vi ut og betalte 520,- for oppholdet på Saltstraumen camping. Vi kjørte over brua og handlet på Prix for 1.600,-, så vi har da lagt igjen noen kroner i området her ved Saltstraumen.
På veien igjen ved 11-tiden. Snakket med Anne som nå passerer Selbu, de følger etter via Mosjøen og Rognan og regner med å ta oss igjen ved Storvik eller Jektvik. Er Storvik bra, venter vi der.
 
 
Vi rakk et siste blikk mot den flotte naturen fra broen.
 
Fiskerne var også på jobb.
 
Garminen er ikke helt til  å stole på. Rett før Storvikstunnelen på 3,1 km viste den 40 km til Bodøsjøen, men også 40 km til Saltstraumen camping. Litt missvisende må man kunne si, da avstanden mellom de to campingplassene er knapt 30 km. Kanskje et hint om at kartene bør oppdateres?
 
Storvik med flott bobilplass ut mot havet.
 
Men uansett nå rullet vi av gårde på Rv. 17, eller Kystriksveien som den kalles. Kom til Storvik ved 12-tiden som viste seg å være en flott rasteplass med bobilservice; tømming og vann + butikk med bensinstasjon samt en liten bro ned til en drøm av en sandstrand på utsiden. Men ingen strøm tilgjengelig, og bortsett fra at det er pent her, var det lite annet å ta seg til, så vi rullet videre.
 
 
 
 
 
Fint tilrettelagt bobilplass i Storvik like ved nærbutikken med drivstoffpumpe.
Riktig så idyllisk med en liten bro for å nå stranden. 
Plassen ligger fint til inne i Storvik.
Broen til stranden.
 
Vi satser på campingen ved Jektvik i stedet. Da kan vi inspisere Svartisen i morgen, mens vi venter på Anne og Johan. Derfra skal vi også ta ferge til Kilboghavn. Stanset ved Uredd-plassen litt senere for kaffe og lefse ved halv ettiden. En sarping; Christen Weydahl, var blant ubåt-mannskapet på ca. 40 som  er navngitt på bautaen for de omkomne her ved Meløy under krigen. Dette visste vi ikke tidligere.
 
Minnesmerket over ubåtmannskapet fra Uredd.
Alltid smart med en rast i naturskjønne omgivelser.
 
  Det er alltids noe nytt å lære etter å ha gjort en impulsiv stans langs veien, og her ved innløpet til Storvika var det intet unntak.
Etter en tur langs billedskjønne fjorder og gjennom lange tuneller; bl.a. Svartisentunnelen på knapt 8 km gjennom solid fjell, kom vi endelig frem til Furøy camping. En velholdt plass med trimmet gress og gode sanitæreanlegg, og ikke minst et værtskap som tydeligvis satte pris på sine gjester. Vi fikk oss en plass ut mot fjorden og syntes at vi befant oss midt i et 3D-postkort med fjorden på utsiden og utsikt til høye fjell og ikke minst utsyn mot Svartisen i det fjerne.
 
Vi nærmer oss Furøy.
Svartisen i det fjerne.
 
På vei mot Furøy fikk vi sett en gren av Svartisen.
 
 
Furøy camping ligger fint til ved fjorden.
Koselige hytter på Furøy camping.
Vi fikk en super plass ved fjorden på campingplassen.
 
Fruen vartet opp med grillet svineindrefilet + grillede grønnsaker og fløtegratinerte poteter samt rødvin og vann. Hva mer kan en ønske seg? Vi slækket ute til ca. 22.00, da begynte det å bli kjølig, så vi trakk inn og tittet på TV resten av kvelden. Været i dag har vært toppers, og det skal det i flg. meteorologene bli i morgen også, skjønt med litt tåke på formiddagen. 240,- pr. natt er helt greit i strandsonen på denne fine campingplassen. Neste del om Kystriksveien RV 17 og mer om Furøy camping fortsetter her.