Turloggen
Inntrykk fra bobilen
Fra Torghatten
 
Dette er fortsettelsen på beretningen om sommerturen Nordaførr i 2015. Dette kapitlet beskriver oppstigningen til Torghatten forrige kapittel.
 
 
 
Fra Torghatten
 
Torodd Lie: Tekst og foto
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Her fortsetter beretningen om turen Nordaførr, men du kan gå tilbake til forrige kapittel her. Nå befinner vi oss på vei til bestigningen av Torghatten.
 
Fra Horn kjørte vi direkte til Torghatten som vi hadde planer om å bestige. Turen er beskrevet som middels krevende og hørtes rimelig overkommelig ut, skjønt de andre slet med å få meg opp og så ned igjen. Mitt overmot skyldtes at servitøren på restauranten i går kveld, mente at i løpet av sånn ca. tre kvarter burda man kunne komme seg opp til hullet i Torghatten. Han kjente imidlertid ikke til mitt handicap med en ubrukelig venstearm, og dertil hørende dårlig balanse. Men vi la i vei oppover det etter hvert ulendte terrenget nærmest som om jeg skulle vært med på en tur med Lars Monsen og hans team. Mine hjelpere halte, dro og støttet meg oppover stiene som vekslet mellom noe i nærheten av stenurer og myrlignende stier til fint anlagte stentrapper. Om vi ikke holdt oss i nærheten av idealtiden, så kom vi i alle fall opp til hullet i Torghatten.
 
Ser overkommelig ut å gå til Torghatten.
I alle fall foreløpig
 
Men det skal bli brattere.
Enkelte steder var det bygget fine trappe, men ikke over alt.
Petter Dass gir noen ord med på veien.
 
Utrolig nok kom vi helt opp til inngangen på hullet alle sammen. Kanskje takket være vår unisone salmesang i hht. originalteksten. Mine hjelpere gikk gjennom hullet, mens jeg hadde pause (understatement). Været klarnet under turen opp, så det ble sol i løpet av ettermiddagen og kvelden ut. Mens jeg ventet på de andre, kunne jeg observere at lokalkjente tok turen opp og ned nærmest som en liten mosjonsrunde. I alle fall var det flere som kom opp til pauseplassen min, nesten uten å være andpustne før de snudde og satte utfor igjen. Jeg gjorde gode miner til slett spill ved å konsentrere meg om å ta bilder med mobilkameraet. Fruen hadde tatt med Panasonicen gjennom hullet for å fotografere fra den andre siden som jeg måtte avstå fra å komme meg til. Ved å betrakte hullet i fjellet konstaterte jeg at den flygeren som skal ha fløyet gjennom her må ha hatt ’tunga rett i munnen’. I flg. Wikipedia er det ca. 160 meter langt, 35 meter høyt og 20 meter bredt.
 
Min utsikt fra Torghatten på min pause mens de andre var på tur gjennom hullet.
 
Dette var deres utsikt.
 
         Mens jeg ventet på avtalt sted.                       til de andre kom tilbake.
 
Alle kom trygt tilbake fra utflukten gjennom Torghatthullet.
 
Men vi skulle ned igjen, og det er slikt som ofte glemmes i tindebestigeres beretninger. Turen ned fjellsiden er i alle fall like strevsom som oppstigningen. Vi kom oss ned igjen med mye tid og møye: Sakte gikk det, men sikkert: Sten for sten, og trinn for trinn.
 
Nedstigningen er også en utfordring som må overvinnes. Med godt humør, god assistanse og tiden til hjelp kom vi oss endelig trygt ned. 
 
Endelig nede ved utgangspunktet og hjemme igjen ved halvti-tiden på kvelden.
 
Vel hjemme ble det sen middag med øl og pølser. Altså ikke så fasjonabelt som i går, men vi hadde besteget Torghatten så pølsene smakte nesten like godt i sultne mager.
 
Vel hjemme kunne vi fundere litt over de mange teoriene og sagnene som hersker om tilblivelsen av hullet i Torghatten, utover de mer faktabaserte om at det ble til under istiden.
 
Dersom vi klipper litt fra BrønnyGuiden kan man lese  at Torghatten og området rundt er interessant også i et historisk perspektiv. Her bodde Kong Harald Hårfagres skatteoppkrever i nord; Torolf Kveldulvsson, og kong Harald var selv her oppe flere ganger, fortelles det.
Torget var et maktsentrum i Norge på slutten av 800-tallet. Her bygde man dessuten vikingskip. Helt fra vikingtiden har Torghatten vært et markant merke for de som seiler i leia.
 
Brønnøyguiden forteller videre at i følge sagnet var det Hestmannens pil som skapte hullet i fjellet: En kveld får Hestmannen se de Syv Søstre og Lekamøya bade i sjøen ved Landego.
Et eneste blikk tenner hans attrå for Lekamøya, og han beslutter å røve henne ved midnatt. Til hest i full rustning, med kappen slengt over skuldrene, jager han sørøver. Jomfruene oppdager ham, og flykter i all hast til de ikke orker mer, og kaster seg ned ved Alstahaug.
 
Bare Lekamøya fortsetter flukten mot sør, mens kongen i Sømna-fjellene står og iakttar den ville jakt. Da nærmer dagen seg på gyldne skyer, og Sømna-kongen ser den skuffede beiler legge pilen til buen. I det pilen suser fra buen kaster Sømna-kongen sin hatt i veien, og redder dermed Lekamøya. Hatten faller ned ved Torgar. I samme stund renner sola, og alt blir til stein.
 
Som man bruker å si: "Om det ikke er helt sant, så er det i alle fall en artig historie." Og en grei forklaring på ikke bare Torghattens tilblivelse, men også fjellformasjonen "De syv søstre" som vi forsøkte å få et glimt av gjennom tåkesløret i går.
Uansett hva man velger å tro på når det gjelder Torghattens tilblivelse, så gjenstår det å gi et par råd til de som ønsker å ta seg opp til hullet i denne karakteristiske fjellformasjonen syd for Brønnøysund: Ha godt fottøy på føttene som gir godt feste i ulendt terreng, og de bør helst tåle vann, så føttene holder seg varme og tørre. Tørr bør man helst ikke bli i strupen, så derfor er det viktig å bringe med seg rikelig drikke. Men uansett bør man gi seg god tid både på opp- og nedtur da det er mye fin natur å betrakte både tett på stien, i tillegg til området rundt Torghatten, og ikke å forglemme småøyne ut mot havet for de som har gått gjennom hullet.
 
Torghatten fotografert av Werner Hölzl for Wikipedia.
Torghatten camping og strandrestaurant ligger fint ut mot sjøen.
 
Innen solen gikk ned kunne vi konstatere at Torghatten camping hadde vært en fin base under vårt opphold i Brønnøysund, og i tillegg dannet en flott ramme om avslutningen på vår felles reise langs Helgelandskysten. Neste dag ventet hjemturen; her.