Turloggen
Inntrykk fra bobilen
Spitfire ved Luftfartsmuseet
 
Alle reiser har en slutt, og ender som regel opp hjemme ved husveggen, og bekrefter det vi leste på et skilt i en suvenirbutikk for flere år siden hvor det stod noe sånt som: "En reise er en opplevelsesrik omvei på hjemturen." Nå nærmer vi oss slutten på denne opplevelsesrike 'omveien' mot nord. Om utflukten til Torghatten kan det leses i forrige kapittel.
 
 
 
Lofotveggen i kjølvannet
 
Torodd Lie: Tekst og foto
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Her fortsetter beretningen om turen Nordaførr. Nå er det hjemreisen som står for tur.
 
Vibrant Curiosity
 
Lørdag 18/7: Våknet til overskyet vær med duskregn, og var på veien ved 10-tiden. Alle litt støle og lemstre etter gårsdagens fjellklatring. På veien ut til campingen hadde vi sett et flott skip ligge for anker ved Torghatten, og vi spekulerte på hvem det var som lå der. Jeg klarte å fotografere det med zoom i farta, og fant ut etter hjemkomst  at det var yachten ’Vibrant Curiosity’ som tilhører Reinhold Würth, gründer og eier av Würth-konsernet. Jeg leste dessuten på nettet at denne yachten hadde ligget på svai ved Torghatten noen dager, sammen med en gammel hurtigrute som er bygget om til luksusyacht, men den så vi ikke noe til.
Innen vi brøt opp fra Torghatten camping var det tid for å gjøre opp status om plassen som er fin, med en ambisiøs restaurant, skjønt dusjene, på en nær, kanskje var litt trange. Dessuten var det kun en krakk på herresiden, men hos damene var det en sjefsdame som la beslag på det meste mens hun vasket klær på dametoalettet. Det merket ikke Johan og jeg noe til, men kun våre respektive.
Campingplassen fungerte fint som base for våre utflukter til Ylvingen og Vega, samt oppstigningen til hullet i Torghatten.
 
Torghatten Camping ligger fint til mellom fjellet og sjøen.
Mange besøkte plassen mens vi oppholdt oss der.
 
På vei sørover fra Brønnøysund speidet jeg etter avkjøringsmuligheter for å kunne fotografere Torghatten uten å finne noen. Det burde ha vært mulig å stanse langs veien et sted så jeg og andre kunne få tatt et bilde av massivet med hullet tvers gjennom, men det ble bare et par knips gjennom bilvinduet i fart, så jeg fikk dessverre ikke fanget  hullet på det viset. Jeg vet at det finnes, for vi kravlet jo opp  til det, og kom oss trygt ned igjen. Her har turistkontoret i Brønnøysund en jobb å gjøre, og de kan hente tips fra sine kolleger i Glomfjord, for ved Svartisen var det mulig å stanse og fotografere breen på den andre siden av fjorden.
 
Et raskt knips mot Torghatten fra broen i Brønnøysund.
 
Ekstremt lavvann?
Luksusyacthen Vibrant Curiosity’ til ankers ved Torghatten ville vært enklere å fokusere om det kunne vært mulig å stanse langs Rv. 17 for fotografering av fjellformasjonen med området rundt.
 
I kø på E6 mot Støren
 
Også ved Torghatten registrerte vi noe som kan oppfattes som ekstremt lavvann, men da jeg spurte om det på Furøy så var svaret at det er normalen nå for tiden. Om dette er tilfelle, så kan det ikke være stor grunn til å frykte havstigningen i nær fremtid, for siden Storesand camping på vei nordover har vi stort sett opplevd lavvann der vi har vært i nærheten av havet. Skjønt vi har fått bekreftelse på at det er forskjell på flo og fjære både ved Glimmastrømmen og senest ved Saltstraumen.
På ferjeturen Vennesund-Holm tok vi farvel med Anne og Johan som har vært et hyggelig reisefølge langs Helgelandskysten. De fortsetter rv. 17 til Namsos mens vi tar av mot Grong og E6. I og med at vi alle skulle kjøre bil videre, så ble det ingen mulighet for avskjedsskål på linje med Linjeakevitten fra nyttårsaften som en bekreftelse på at planene vi drodlet frem for et halvt år siden hadde svart til forventningene.
Mellom Holm og Foldereid var Rv. 17 smal, svingete og bakkete. Etter Foldereid ble det bedre standard mot Høylandet, hvor det var enda en festival, nemlig den kjente humorfestivalen. Som tidligere nevnt så kunne vi ha lagt opp turen etter festivaldatoer, og blitt underholdt hver dag på hele turen. Skjønt vi har hatt det ganske festlig likevel.
Ved Høylandet tok vi av mot Grong, og fulgte 775 før vi kom oss ut på E6. Syd for Grong kom vi inn i en kø bak en stor Rapido, som ’eide’ veien, og lå mellom 55-70 i 80-sonen. Til tross for mange steder å kjøre til side gjorde han ikke tegn til å ville slippe noen forbi.
 
Senere inzooming viste at Rapidoen var tyskregistrert.
Garmin viste laveste hastighet på 52 km/t i køen.
 
Slikt er fullstendig unødvendig og skaper lett myter om bobilturister som ikke følger med i trafikkbildet rundt seg. Men heldigvis er det ikke så mange som er like selvsentrerte som vedkommende i Rapidoen syd for Grong. Til og med campingvognen som slapp oss forbi for en stund siden har tatt igjen køen bak oss. Ikke rart billister blir forbannet på bobiler som tror de eier veien. Alt for liten motor i rent for stor bil gir hastigheter på knapt 55 km/t opp bakker men noe mer nedover og på sletter. Lederen av køen kjørte forbi mange avkjøringssteder men holdt fortsatt standhaftig på plassen sin først i køen.
Ved Rungstadvannet ca. 15.30 stanset vi på en Esso-stasjon og fylte diesel, samt spiste en salat som sen lunch. Den lange køen passerte da vi svingte av, bare for å oppdage at det ikke var oss som hadde sneglet i vei foran dem. Vi var usikre på om Rapidoen var norsk eller tysk, men tydeligvis hadde den for liten motor i forhold til vekten. Sikkert grei på autobahm, men på norske veier er slikt uegnet, både når det gjelder bil og sjåfør med tanke på alle de stedene det ville vært mulig å slippe køen forbi.
Vi funderte litt på å stanse i Verdal for å kjøpe en Lotto-kupong, men det ble med tanken, for nå var vi i godt driv langs E6 uten lyst til å drible rundt i bygater.
Passerte Steinvikholmen i Skatval ca. 17.00. I listen over campingplasser stod det 60 km til Ulsberg, så vi la den inn som et foreløpig mål.
Da vi nærmet oss Trondheim var det mye rushkø, så vi fant derfor ingen grunn til å kjøre inn til en bobilplass i byen. Besøkte jo byen i 2012, og vi tenkte at  lite var nok blitt endret siden da, antok vi og fortsatte forbi. Stanset i Horgmo for å handle litt småknask Da vi kjørte videre passerte vi en flott trekirke som jeg så vidt fikk knipset i farta.
 
Flott kirke ved Horgmo.
Gaula: Vi nærmer oss Støren.
 
  Fortsatte med kurs for Ulsberg camping. Stanset på Kiwi-Støren for å handle Fjordland-middag. De reklamerte med 'Børs winerbrø' på konditoriet, men vi var sultne på middagen vi hadde handlet. Da vi kom ut på parkeringen ved Kiwi så vi at en ekvipasje med en Bjølseth-vogn hadde parkert ved siden av oss. Litt vemodig, da vi byttet den gamle Hymer'n inn i en nesten maken, mot et passende mellomlegg i sin tid.
Oppdaget at Vårvolden camping lå like ved så vi kjørte ned på Volløyan og var etablert der ved 19.00-tiden.
 
 
 
Parkeringen ved Kiwi på Støren.
På Vårvolden camping.
 
Tømte gråvann, men sluket lå dessverre høyest så det ble vann over hele betong-plattingen. Anne og Johan har havnet i Levanger etter en tur innom Stiklestad. Dagen som startet med gråvær i Brønnøysund, endte med solskinn på Vårvolden camping ved Støren, men i løpet av kvelden begynte det å regne.
 
Over Dovre og ned Gudbrandsdalen
 
Søndag 19/7: Våknet til overskyet vær med solgløtt. OK sanitæranlegg med krakk i dusjene. En 10 kroning trengtes for dusjen, og det kunne betjeningen gjerne gjort oppmerksom på ved ankomst så man fikk vekslet. De åpnet ikke før 9.00, men vi fant heldigvis nok mynt i bilen. På veien ved 9.30-tiden. I Rennebu ble vi forbikjørt av en sort Suzuki i 50-sonen midt i en slak venstresving. Vi lå bak to biler som holdt fartgrensen, og da Suzien oppdaget at det ikke var oss som holdt farten nede så måtte hun selvfølgelig forbi de to andre også i den uoversiktelige svingen. Det er i slike tilfelle en ønsker at onkel politi hadde vært på pletten. Hun tjente ikke mye på den dristige forbikjøringen, for i Ulsberg lå hun kun et par hundre meter foran oss mellom to biler. Stort sett 60 og 70 hele strekningen. Passerte Oppdal ved halv 11-tiden, og så Smegarden (Astrid S?) like etter. Over Dovre tok vi igjen Suzien som lå som nr. 2 bak en bobil. Da den blinket at det var klart for passering, kjørte selvfølgelig Zusien ut, uten å gi nr. 1 en sjanse til å komme seg forbi. Som man skjønner er det mye å observere fra copilotplassen i en bobil.
 
I denne landsbyen var det utsalg for reinsdyrgevir og skinn.
Kongsvold Fjellstue med lange tradisjoner på Dovre.
 
Litt før nedkjøringen mot Dombås stod det liksom noe og tittet ute i myrene. Da fikk jeg i farta et lite glimt av det som kunne ligne en moskus. Men hva vet vel jeg?
 
I godt driv over Dovre, men var det moskus jeg så her?
Foksstugu på Dovre.
 
I utforkjøringen lå vi godt over 80, men da var det selvfølgelig en som måtte forbi, samt bryte den doble linjen. Baguettlunch på Dombås 12.00. Ned fra Dombås var det tre som måtte frese forbi oss, men den første holdt knapt fartsgrensen så alle tre ble liggende på rekke bak hverandre. Nr. 1 lå omtrent konsekvent på gulstripen uten sans for å slippe noen forbi seg, til tross for flere muligheter.
 
På vei ned mot Dombås åpnet Gudbrandsdalen seg for oss.
Gudbrandsdalslågen.
Hunderfossen familiepark.
 
Full tank på YX Otta til kr. 12.30 kl.13.00. Kaffe- og tissepause på Moelv ved halv 4-tiden, her var dieselprisen 13.30. Dårlig merket rundkjøring når man kommer ut fra bensinstasjonen her. Langs Mjøsa; ny motorvei med 110, men Garminen viser at det fortsatt er 80. Kartet bør nok oppdateres formoder jeg. Den nye motorveien har blitt fin siden sist; høsten 2011 da vi kjørte til Hafjell hvor vi byttet den gamle Hymer’n mot en Bjølseth-vogn + mellomlegg. Dessverre viste det seg at Merivaen ikke var egnet til å trekke en slik vogn, så det ble en uventet overnatting på Hamar samt en uønsket dyr reparasjon. Resultatet var at begge ble byttet på vårparten mot en Knaus-vogn og en Rav 4 som klarte trekkoppgaven med glans. I alle fall fikk vi en fin tur Sør-Norge rundt sommeren 2012, selv om det regnet mye av tiden var det jo noen lysglimt. Vi besøkte bl.a. Kristiansund uten å fortære en eneste Blanda-Ball. Godt gjort det, Johan?!, for det manglet ikke på tilbud. Nå lot vi imidlertid Sharky’n rulle fritt i godværet langs Mjøsa.
 
Fine veier nedover i Gudbrandsdalen.
Klarte å fotografere den flotte broen ved Kolomoen.
 
Nebbenes: 16.30-17.00 for middag i farta; Kotelett til fruen + stekt ørret til meg. Fortsatte videre med en liten tissestans ved Ås innen vi tok det siste strekket på ferieturen Nordaførr.
 
Vi fikk et glimt av Mjøsas hvite svane; Skibladner.
Sandesundbrua over Glomma; nesten hjemme.
 
Vi kom oss hjem i god stil, hvor vi kunne  konstatere at turen hadde forløpet fint uten store problemer verken med bil eller folket om bord. En super tur som vi kommer til å leve lenge på.
Selv om det har vært en prima tur så har vi fortsatt noen reservemål i bakhånd til fremtidige turer, for enkelte ganger kan vi bli litt for raske i vendingen med å komme oss av sted. På listen over mål vi ikke kom oss innom er Kolvereid (Norges minste by) og Austrått-borgen hvor kansler Jens Bjelke ble født (han som hadde sete på Elingaard og Sande herregårder midt på 1600-tallet). Men det kan jo være greit å ha noen reservemål til neste gang vi skal tur.
Det hører med til historien at kort tid etter hjemkomst så ringte telefonen: Det var Harald (fra Narvik) som lurte på om de kunne komme innom på kaffebesøk. Han og Celine var med barna til hockey-skole på Hamar, og hadde tatt turen til Østfold med leiebil for å besøke både oss og Per André  (kollega og sjef fra Kunnskapsforlaget) som bor i Fredrikstad. Etter flere år med en stående invitasjon til Narvik, så møtes vi altså to ganger i løpet av et par måneder etter at vi endelig fikk somlet oss i vei mot nord. That’s life.
Skjønt det manglet ikke på advarsler før vi dro; det blir dyrt og langt, mye mygg og dårlig vær, lød noen av formaningene. Intet av dette stemte, men det fåståsegpåerne ikke vet er at nordaførr står opplevelsene i kø for å bli oppdaget. Vi var i alle fall strålende fornøyde med turen der vi svingte inn i Fosbyløkka, hvor blomstene hadde holdt seg godt hele sommeren.
 
Velkomstkomiteen ble den samme som vinket oss av gårde. Sharky'n klarte brasene fint.

 
Dermed kan man si at den fine sommerturen endte omtrent slik den startet, om enn på et annet sted. Sånn sett gikk det nesten troll i ord med fruens utsagn på nyttårsaften: ’en dag blir vi for gamle til å tørre å legge ut på en slik tur.’ Skjønt vi føler oss ikke for gamle nå heller, for vi har allerede begynt å drodle om en tur nordover med Hurtigruten en gang. Kanskje helt til Kirkenes? Det frister å kunne oppleve denne flotte landsdelen fra sjøsiden en gang i fremtiden, men slikt koster.
Vi burde nok ha levert den Lotto-kupongen i Verdal’n!!