Turloggen
Inntrykk fra bobilen
 
 
Velstelt plass i fjellheimen.
Ferieturen med campingvogn på slep startet i øsregn, men endte i strålende vær. Rundreisen brakte oss ut på åpent hav og inn trange fjorder, opp påhøye fjell og ned i dype daler.  
 
Det skikkelige godværet kom først da turen nærmet seg slutten, men  skyfri himmel glimtet til når vi minst ventet det, noe som understreker variasjonen i norsk natur. 
Dette er fortellingen om rundreisen i sør-Norge sommeren 2012 etter at den gamle bobilen var blitt byttet ut med en campingvognekvipasje.  
 
 
 
 
Vestlandsveier satte sjåføren på prøve.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Etter å ha gjort bil og vogn ”packat og klar” la vi i vei litt ut på fredagen. Var en kjapp tur nedom vekten for å sikre at vi var greit lastet, slik vi var vant med fra tiden med bobil. Etter en transportetappe langs Mjøsa kom endelig frem til Rena Camping. Plassen virket ryddig og fin med gode lekemuligheter for barn. Sanitæranleggene ser også rene og pene ut.
 
Helt fint på Rena Camping.
Stupetårnet ved Rena Camping.
 
 
Det ble fredagspizza til ”Allsang på Grensen”. Så langt har bil og vogn fungert utmerket.
  Nesten som vanlig har vi startet for kjapt, uten å ”snu oss i døra”, og glemt noen essensielle saker som vi må klare oss uten i løpet av turen: 1: Gassgrillen, 2: Teppet til å ha på bakken, som ble rengjort før turen. Begge deler hadde vi lagt klart i boden, sammen med regntøyet som vi heller ikke har klarte å få med oss. Tanken med å legge de der var at vi burde se dem når vi hentet ekstraspeilene. Disse klarte vi selvfølgelig også å glemme innen vi skulle sjekke at den nye ekvipasjen var kjøreklar; bremse- og blinklys og slikt vi ikke var vant med fra tidligere. Dermed ble det omstart, men det var ikke nok til å få med det som allerede lå klart i boden. Unnskyldningen må være at vi er så vant med at alt har ligget på sin plass i bobilens garasje tidligere, og med bil og vogn ble slikt litt annerledes, fant vi ut ved "learning by doing". Det var fint kjørevær hele dagen: Passe overskyet og 20-23 grader. Rena er kjent for å være starstedet for Birkebeinerløpet samt Renabakken som vi så i dalsiden på andre siden av Glomma. Det var gode TV-forhold på plassen, samt fin webtilgang uten tillegg i prisen. Dermed ble det Allsang på Grensen og Barneby på TV 2, før vi rundet av kvelden med Dusty Springfield på NRK. Så langt viste Rena Camping seg fra godsiden.
 
 
 
 
Rena-bakken troner over plassen.
Fastliggerne har fine forhold på Rena Camping.
 
Lørdag: Og så kom regnet. Selv om plassen ser fin ut, kunne den vært bedre drenert. På den annen side var det god plass i dusjene, skjønt det manglet knagger i WC-rommene noe som er irriterende når det regner, og hendene er fulle med håndkle, toalettmappe og ting en gjerne vil henge fra seg innen toa-besøket.
Etter å ha levert strømkabelen vi måtte låne, var vi på veien sånn litt etter lunch i pøsende regnvær. Personalet viste fin serviceinnstilling og plassen fungerte fint til vårt behov, skjønt i godvær ville vi nok vært mer overstrømmende, men slik er det jo gjerne: Været påvirker ofte opplevelsen.  Uansett så var plassen ryddig og pen, og det virket som om driverne er innstilt på at gjestene skal ha det best mulig under oppholdet. 225,- pr. døgn er helt ok. Inntrykket av den positive serviceinnstillingen bekreftes ved at det var en kiosk på plassen, selv om den bare ligger et lite stenkast fra Rena sentrum med sine butikker.
Etter å ha fylt full tank på Rena var det straka vägen mot Røros med innlagt tissepause på veien før vi stanset på Aukrust-senteret i Alvdal.
Underveis var det en god del veiarbeide med humpete vei og lyssignaler, så det gikk ikke radig. Selv om vi holdt god fart på de fine veipartiene langs Glomma, så er det tydeligvis noen som ikke tåler å se en bobil eller campingvogn foran seg. Til tross for at jeg cruiset i 80-90, var det en sølvgrå Audi A6 som ”måtte forbi”. Han lå og dyttet i rompa mi en god stund, men så lenge jeg cruiset over fartsgrensen så jeg ingen grunn til å stanse for ham som hadde det såå travelt. Han kom jo selvfølgelig som e kule på et rett parti av veien, bare for å ende opp i kø bak en traktor, som han også måtte forbi. Etter flere hasardiøse forsøk kom han seg endelig forbi denne landsens sinken, som etter noen hundre meter svingte av hovedveien for godt. Slikt er jo ikke mulig å vite for den som har det travelt, og ikke har skrupler for å sette andres liv og helse i fare.
 
 
 
Glomma, Norges lengste elv.
 
Ny veistrekning i Østerdalen til neste år?
   
Selv om vi har besøkt Aukrust-senteret tidligere, fant vi ut at vi kunne bevilge oss en sen lunch i kafeteriaen der, og ta oss bedre tid i utstillingen enn den lørdagen rett før stengetid da vi besøkte senteret sist.
 
 
Kjente figurer fra Aukrusts fantasiverden.
Olabil med 3 overliggende kammer.
 
Felgens forkningsstasjon.
Solan Gundersen overvåker testene.
 
Artige Felgen-konstruksjoner utenfor senteret.
 
Etter en sen lunch på Aukrust-senteret la vi inn cruise-controllen igjen, og nøt de gode veiene oppover Østerdalen. I og med grillen ligger hjemme i boden, og planen var å grille i kveld, kom vi til at en ny og større stekepanne ville bli en grei erstatning. Under en liten stans i Os fant vi den som kunne erstatte grillen. Etter en liten stund på veien ankom vi Bergstaden hvor vi fikk tildelt en plass ved Fjellheimen pensjonat  som også tilbød plasser for campingturister. Der sjekket jeg inn, og betalte 425,- for to netter som er helt ok. Men til tross for at vi fikk anvist en plass på asfalten ved sanitæranlegget, så kunne vi ikke stå der p.g.a en bil som var feilparkert.  
 
Da ingen kjente til eieren, og avstanden til nærmeste vogn var for knapp i hht. forskriftene (3,5 m) måtte vi flytte vognen. Intet problem med vognen koblet fra, og en mover til å gjøre jobben. Svært få hadde sett en slik tidligere så tiltrakk vi oss en del oppmerksomhet mens vi skulle forflytte oss i regnværet, men underveis ble vi anvist en ny plass hvor moveren fikk problemer med underlaget. Derfor måtte vi koble til bilen igjen. Fruen som hadde den utakknemlige oppgaven med å koble til vognen  ble provosert av noen engelskmenn som hadde samlet seg, og syntes at dette ikke var ”a womans job”. Det er i slike situasjoner du får lyst til å parere med et noen internasjonale kraftuttrykk, og bakgrunnen for arbeidsfordelingen. Poenget med at vi kjøpte bilen med automat og vognen med mover, er at jeg har en skadet venstrearm, så derfor er det enklere for co-driveren å styre vognen på plass med fjernkontrollen, mens jeg sitter bak rattet og venter på at alt er klart (kremjobb, men det å rygge med campingvogn kan kreve sin mann, til tross for at jeg gjennomførte et campingvognkurs hos en lokal kjøreskole på vårparten). Endelig fikk vi da rygget oss inn på en ny anvist plass.
 
 
Moveren koblet under draget på vognen.
Endelig på plass ved Fjellheimen.
 
Min oppgave, mens fruen ordner det meste innendørs med mat og andre huslige sysler, er å koble strøm, fylle vann og få gråvannstanken på plass samt å tømme bacen ved behov. Heldigvis har vi en vannkanne til formålet, og jeg fikk jo endelig fylt på et par 10-liters kanner til slutt.
Det har for det meste regnet i hele dag, men det har vært greit da vi stort sett har kjørt hele tiden.
Kjøkkensjefen serverte entrecote samt grillede kalkunstykker med ovnsbakte poteter og grønnsaker. Det er mulig å gjøre det beste ut av ferielivet til tross for vær og omstendigheter. TV-forholdene på plassen er bra, og det samme ser web-signalene ut til å være.
 
Søndag:  Standarden på plassen er altså noget under det vi har blitt bortskjemt med andre steder for å si det sånn, men som et sentralt sted å stå i Røros med en campingvogn var den helt ok.
 
Bergstaden Røros: Etter frokost kjørte vi inn til turistkontoret  og kom med på en byvandring gjennom bergstaden som har Unesco-status.
Innen vi kom til turistkontoret gjorde jeg et oppslag på Wikipedia for å ha litt bakgrunnskunnskap om bergstaden, som kan oppsummeres på følgende vis:
 
Man vet at det har blitt drevet bergverksdrift i Røros-området fra første halvdel av 1600-tallet. Militære dokumenter fra både 1632 og 1644 viser at området rundt Røros ble regnet som interessant for utvinning av metall. Denne perioden var preget av mange kriger på det europeiske kontinentet, og for å finansiere disse startet gjerne konger og fyrster virksomheter med utvinning og salg av metall. Om ikke for egen regning, men ved utstedelse av privilegiebrev til virksomheter som mot et vederlag til kongen fikk enerett til å drive slik virksomhet.
I 1646 ga kong Christian IV et privilegie for bergverksdrift til Røros Koparverk. De fikk enerett til å utnytte alt som fantes av mineraler, skog og vassdrag i et område med en radius på ca. 45 km fra Røros smeltehytte.
Rundt smeltehytten vokste så byen frem, men krigene med Sverige innebar at svenske tropper la det lille bergverkssenteret fullstendig øde i 1679. De fleste gamle bygningene i byen skriver seg derfor fra 1600 - og 1700-tallet.  Med denne kunnskapen i bakhodet var vi klare for den guidede byvandringen.
 
 
 
Statue av Bergstadens folk da det begav seg.
Guiden (med paraply) forteller et lydhørt publikum om Røros' spennende historie.
 
Byvandringen var meget interessant. Guiden viste oss rundt i byen og fortalte om enkelte bygningers spesielle historie.
Dessuten fortalte han at bygatene ble anlagt slik at de skulle fortone seg som lengre enn det de egentlig var. Teknikken var å gjøre dem brede der de startet, og la de bli smalere etter hvert for så å anlegge en sving (bue) mot enden av gaten.
Det var stort sett de som hadde fast jobb tilknyttet gruvene som fikk tomter inne i den planlagte byen. Andre i håndverksyrker som f.x. skomakere ble henvist til å bygge utenfor bygrensen under mer beskjedne kår.
 
 
 
Gatene ble planlagt for å se lengre ut enn det de egentlig var. Et slags optisk bedrag.
Huset til skomakeren som lå utenfor den opprinnelige bygrensen.
 
Avslutningen i Røros kirke ble den guidede rundturens naturlige høydepunkt. Guiden fortalte at kirken er en av Norges største da det er plass til ca. 1.600 mennesker på kirkebenkene. Grunnen til størrelsen er at da kirken ble bygd var det kirkeplikt for alle innbyggere på Røros som i sin storhetstid kunne ha ca. 2.000 innbyggere med smått og stort. Til sammenligning er det plass til ca. 1.000 personer i Oslo Domkirke. Guiden kunne dessuten fortelle at det ikke bare var kirkeplikt i den gang, men også arbeidsplikt. For å gjøre arbeidet mer attraktivt hadde kong Christian IV som etablerte gruvedriften forlangt at de med arbeidsplikt skulle få betalt i kontanter, noe som ikke var vanlig på den tiden. Bestemmelsen medførte en større tilflytting mot Røros fra nærområdene. Noe annet som heller ikke var normalt på den tiden var at alle tilknyttet gruvedriften fikk kjøpt egne parseller i den planlagte byen som kongen ønsket å etablere. Tanken bak var at i dårlige tider ville det ikke være så lett for arbeidere å flytte fra egne eiendommer og hus, og at dette ville holde dem på stedet i krisetider. Dessuten fikk eiendomsbesitterne egne jordstykker utenfor byen som skulle gjøre dem selvforsynte med fór til dyr og egen husholdning.
 
Kirken dominerer bybildet i Røros.
Kirken har plass til 1.600 mennesker.
 
  Etter den guidede turen gikk vi til baker Trygstad, hvor vi drakk kaffe med vaffel og ostekake. Man kan visstnok ikke hevde å ha vært på Røros uten å ha latt seg beverte av Trygstad i Kjerkgata, ble vi fortalt av guiden. Men innen vi kom så langt vandret vi rundt i Bergstaden på egen hånd, og knipset det som syntes interessant. Røros har dannet kulisser i en rekke filmer, og vinterstid er Røros base for det kjente Femundløpet hvor en rekke hundespann starter vedbegynnelsen av Kjerkgata for så å legge i vei utover vidda, og over Femunden innen målgang i Røros etter noen dager. Alt skjer under stor vinterfestivitas i den ærverdige bergstaden.
 
Leighgården i Bergmansgata var prestegård i tidsrommet 1728-1806, og har siden 1806 vært et sentralt handelshus, nært knyttet til familien Engzelius.
 
Elva gjennom Røros var selve livsnerven for kobbermalmutvinningen, noe slagghaugene langs den vitner om.
Håndverkerne i Røros etablerte seg utenfor bygrensen i egne håndverksområder.
Lang-Knut gården i Kjerkgata har vært bebodd siden 1660-årene.
 
Tilbake på turistkontoret ble vi anbefalt å besøke Olavsgruva og Smeltehytta. Vi tok turen ut til Olavsgruva hvor vi akkurat rakk omvisningen i gruven. Veien dit ut var nesten like dårlig som de advarte om på turistkontoret. Men fruen hadde ikke lyst til å gå 50 meter ned og 500 meter inn i fjellet, skjønt jeg i mitt overmot kjøpte billett til 90,-. Det ble med billetten, for da guiden advarte om at det var bratte og sleipe trapper ned i gruven, så jeg ingen grunn til å utfordre skjebnen med min nyopererte venstre hofte, og enda dårligere venstre arm. I mellomtiden hadde fruen funnet en julekule hun falt for i souvenirutsalget. I kassen fikk jeg tilbake det jeg hadde betalt for billetten, og med 5,- i tillegg ble julekulen vår.
 
Optimisten og Olavsgruven.
Storwartz-gruven.
 
På tilbaketuren var vi også innom Storwartz-gruven, bare for å ha vært der. Hele området rundt gruvene og Røros ble i sin tid snauhogd for å få nok trevirke til utvinningen av kobbermalmen på flere plan; i miler, til ovnene i Smeltehytta, husbygging og oppvarming i et område hvor temperaturene kan falle til under minus 40 om vinteren. (Her bør det vel nevnes at kulderekorden for Røros ble satt i 1914, og lød på minus 50,4 grader Celsius. Varnerekorden i byen er ca. 80 grader høyere, og lyder på pluss 30,7 grader og ble satt i juli 2008.)
 
Det forferdelige slitet som arbeidet med malmen i og rundt Røros må ha vært i sin tid, har Johan Falkberget levendegjort i sine bøker om An-Magrit, som også har blitt filmatisert hvor Røros står sentralt som kulisser.
 
Tidligere tiders snauhogst preger fortsatt Rørosvidda.
Landskapet ved Storwarz-gruven er fortsatt preget av "gamle synder".
 
I og med det ikke ble noen guidet tur der ute fikk vi bedre tid enn ventet i dag, og dermed rakk vi innom Smeltehytta som har en imponerende utstilling med informasjon om historien til Røros og gruvedriften i området rundt.
 
Smeltehytta.
Imponerende modeller fra gruvenei utstillingen.
 
Etter en kjapp kaffekopp på Trygstad reiste vi til Knausen, men på veien stakk vi innom Rema 1000 for å handle litt. Deretter ble det taco-middag til F1-løp fra Silverstone som Marc Webber vant. Det har vært skyet, men oppholdsvær i hele dag.
Tilstrømming til plassen viste seg å ha vært stor i løpet av ettermiddagen, og den strenge praktiseringen av 3,5-metersreglen vi ble utsatt for i går var tilsynelatende blitt lempet en del på i løpet av dagen.
 
Mandag 9/7:  Vi våknet til litt småregn på morgenen, men etter å ha satt over kaffen var vi tomme for vann. Ventet til et opphold i duskregnet før jeg fylte en kanne. Bør holde til morgenstellet får vi tro. På veien litt før ti i øs pøsende regnvær. Ned langs Gaula hvor sportfiskerne stod i kø. Så langt i år har de dratt ca. 23 tonn laks på land siden 1. juni så jeg i et lokalavisoppslag. Stanset i Ålen for å handle samt å få oss en kaffekopp i farta, gjorde også en stans på Støren, for å kunne strekke bena. Vi fant veien ut til en plass jeg anså som strategisk godt plassert i forhold til Trondheim sentrum. Men den falt ikke helt i fruens smak, så vi snudde og dro videre mot backupen ved Vikhammer. Driblet oss på måfå gjennom Trondheim med vognen på slep. Det gikk greit til tross for at veimerkingen lå på et labert nivå enkelte steder. Kjørte feil nede i havna, men spurte en kar som geleidet oss på rett vei og kunne fortelle at det var blitt flere nye plasser for bobiler og vogner nær sentrum. Noe som bekreftet Googles angivelser, men da adressene der anga advokatkontor, hadde jeg ikke ansett disse som aktuelle alternativer. Så et par slike plasser i vår leting etter E6 mot Narvik, men vi tok ikke sjansen på å ”rote” oss inn i en dead-end med bil og vogn. Anså de som greie alternativer dersom Vikhammer ikke falt i smak. Fant en plass på Vikhammer motell og camping etter litt om og men. Bevilget oss et smørbrød innen vi kjørte de 14 km inn til byen for å sjekke forholdene.
   
Trondheim:
 
Trondheim eller Nidaros som er det opprinnelige navnet på byen, ble grunnlagt av kong Olav Trygvasson i 997, men arkeologiske funn viser at det siden 400-tallet har vært bosettinger ved utløpet av Nidelven. Her vokste ei grend frem med handelsvirksomhet og sjøbuer gjennom århundrene, inntil vikingkongen Olav grunnla byen. Sagaen forteller at han lot sitt svære kongeskip ’Ormen Lange’ bygge ved bredden til Nidelva under Ladehammeren. Skipet var større enn kongens to øvrige storskip ’Ormen’ og ’Tranen’. Det er beregnet at ’Ormen Lange’ kan ha hatt en lengde på mellom 45 og 55 meter, samt et mannskap med roere og ekstra krigere på til sammen 130 mann.
Med disse skipene i front for leidangsflåten seilte kong Olav sommeren i år 1000 til Vendland for å i vareta sine interesser der. Men på hjemveien ble han overrumplet av en dansk/svensk flåte under ledelse av Svend Tjugeskjegg ved den lille øya som sagaskriverne kaller Svolder. Kong Olav falt i dette slaget, og kom derfor aldri tilbake til byen han hadde grunnlagt.
Imidlertid ble hans fadderbarn kong Olav II Haraldsson (senere kalt; den Hellige) brakt til byen etter at han falt i slaget ved Stiklestad 29. juli i 1030. Han ble helgenforklart etter at det viste seg at hår, skjegg og negler hadde grodd på levningene hans da det ble gravd opp etter å ha ligget ved Nidelvens bredd i ca. 1 år.
I flg. tradisjonen skal Nidaros domkirke ha blitt bygget over det stedet hvor man mener kong Olavs opprinnelige gravsted befant seg. Etter en tid i Klemens-kirken, ble kisten/skrinet med kongens levninger plassert ved høyalteret i den nye Nidaros-domen som ble et viktig valfartsmål for pilgrimer fra hele Europa som gjerne ville til byen og kirken for å be ved den navngjetne helgenens kiste.
Byens særstilling skulle bli bekreftet ved at Nidaros-kirken ble erkebispesete i 1153, og dermed var byen et maktsentrum hvor flere norske konger residerte i middelalderen. I Nidarosdomen ble kong Håkon VII kronet, samt kongene Olav V og Harald V signet av biskopen i Nidaros. De norske kronregaliene oppbevares i Erkebispegården tilknyttet domkirken, og de er utstilt der til beskuelse for alle. Med denne historiske bagasjen i bunnen var vi klare for en stemningsfull aftens- og musikkmesse i Nidarosdomen.
 
Klar for aftenmesse i Nidarosdomen.
Flere enn oss som søkte ly for regnet under musikkmessen.
 
Vi lyttet til orgelmusikken og presten som ga oss noen Pauli ord med på veien før vi ruslet ned til Trondheim torg, hvor fruen fikk kjøpt shampooen som vi har savnet de seneste dagene. Fotograferte statuene av byens store sønner:  Tordenskiold, Arve Tellefsen og Hjalmar Andersen (Hjallis) og selvfølgelig byens grunnlegger Olav Trygvasson, før vi returnerte hjem.
 
En av byens store sønner, nemlig; viceadmiral Peter Wessel, Tordenskiold.
Hele Norges Hjallis, skøyteløperen Hjalmar Andersen har fått sin statue i hjembyen.
 
Fiolinvirtuosen Arve Tellefsen står selvfølgelig på sokkel i hjembyen.
Midt på Trondheim Torv på en nær 15 meter høy søyle står statuen av byens grunnlegger; Kong Olav Trygvasson.
 
Etter konserten og en rundturen ved Nidarosdomen gikk turen ut til Vikhammer og campingvognen.
Vel hjemme syntes at vognen stod litt forkjært, og forsøkte å justere plasseringen manuelt, men vi trengte hjelp av moveren for å få oss i nogenlunde water. Deretter koste vi oss med reker og hvitvin som smakte fortreffelig etter flere dager med massive kjøttretter.
 
Rigget på Vikhammer Camping.
Nidarosdomens imponerende vestvegg.
 
I morgen har vi tenkt oss til Munkholmen. Mer om den turen her.