Turloggen
Inntrykk fra bobilen
 
 
 
  Vi ville unne oss et par dager på Lillehammer innen vi fortsatte over Dovre samt fortsatte nedover Østerdalen for et besøk på Aukrustsenteret i Alvdal. Men først Lillehammer:
Lysgårdsbakkene troner over byen.
 
Ærverdige hus på Maihaugen.
 
 


 
 
 
 
 
 
 
 

 
 
 
 
 
 
Lillehammer er den nordligste byen ved Mjøsa, og kalles gjerne for dølabyen da den regnes for inngangsporten til Gudbrandsdalen. Byen er også det nordligste anløpsstedet for Skipladner som trafikkererer Mjøsa i sommerhalvåret. Hver vinter arrangeres Birkebeinerrennet mellom Rena og Lillehammer til minne om birkebeinernes flukt med kongesønnen Håkon som senere ble kong Håkon Håkonsen. Det er også et skirenn (Inga-Låmi) til minne om hans mor Inga fra Varteig. Den unge Håkon var en av maskotene i forbindelse med de olympiske leker som ble arrangert med Lillehammer som vertsby i 1994. Byen er dessuten kjent for de Sandvinske samlinger på Maihaugen, og hoppanlegget Lysgårdabakken som troner over byen.
 
Til Maihaugen og Lysgårdsbakken
   
Da vi våknet torsdag morgen syntes vi at høydeforskjellen opp mot byen virket uoverkommelig, men kvelden i forveien hadde vi besluttet oss for at taxi opp til Maihaugen. Beslutningen var nærmest en fornærmelse mot syklene bak i ’garasjen’ kom vi til under frokosten. Dermed var det intet annet alternativ enn å legge i vei oppover de bratte bakkene. Noen pauser underveis unnet vi oss da bakkene ble for strie, noe som trøstet litt oppover bakkene. 
 
 
Sykkelen trilles opp den siste kneika.
Endelig ved Maihaugen.
 
Vel oppe valgte vi en nostalgisk rundtur på Maihaugens nyeste område. Vi anså at avdelingen med stabbur og laftehus var behørig studert ved tidligere besøk, så dermed syntes vi at villastrøk og miljøer fra vår egen tid fortonet seg som mer interessante. Hadde vi hatt med oss barnebarn ville vi selvfølgelig tatt en tur bortom det nye Knerten-området, men dette får vi ha i bakhånd til en annen gang.
 
 
En Volvo Duett klar for postutkjøring i 60-talls drakt.
Narvesen-kiosk med fordums ukeblader i vinduet.
Mange flotte hus på Maihaugen.
Før mobiltelefonen var telekiosken i bruk.
 
Vi unnet oss dessuten en rundtur inne i museet før lunch. Her er det noe for en hver smak, og avdelingen med Postvesenets lange historie fra 1647 var både informativ og interessant.  Det samme var også rekonstruksjonen av tannlegekontoret til Maihaugens grunnlegger Anders Sandvig fra 1800-tallet. Det var også spennende å kunne studere historien til enkelte bedrifter og forretninger i Lillehammer, hvor noen fortsatt er i drift. Slike tilbakeblikk i historien er spennende, og speiler den formidable utviklingen som har skjedd i løpet av et århundre eller to. Etter en god tallerken rømmegrøt følte vi oss i form til å fortsette videre oppover bakkene mot Lysgårdsbakken som var målet for dagens utflukt.
 
 
 
Lysgårdsbakken troner flott over Lillehammer.
Torodd med Håkons hall i bakgrunnen.
 
I visshet om at vi ville ha maktet det siste stykket opp til bakken hvor Espen Bredesen feiret sitt OL-gull i 1994, så valgte vi å følge fjellvettregelen om å snu i tide før vi nådde helt til topps. På vei ned utforbakkene måtte vi også gjøre enkelte oppbremsinger for ikke å rase i vill fart ned mot Mjøsa, og da benyttet vi muligheten til å nyte utsikten over byen. Selv om jeg i en periode etter OL-lekene jobbet og tidvis bodde på Lillehammer var det sjelden at det ble tid til å nyte utsikten over denne idylliske byen ved Mjøsa, men nå tok vi vare på anledningen for hver stans nedover bakkene.
 
Gågata i Lillehammer
 
Vi trillet også syklene gjennom den verdenskjente gågata, dog ikke like stinn som i 1994, men likevel koselig på sin særegne måte.
 
 
Gågata i Lillehammer har sin egen sjarm.
60-tallsfølelsen fra Maihaugen ble forsterket av dette butikkvinduet.
En av sidegatene i Lillehammer sentrum.
Uteservering midt i gågata.
 
Mens vi ruslet av sted på window-shopping lot vi oss imponere av at byen øyensynlig har klart å beholde alle de kjente butikkene til tross for konkurransen fra kjøpesenteret på Strandtorget. Bysentra i forfall kunne antagelig ha god nytte av en studietur til Lillehammer for å finne forklaringen på hva kjøpmennene her tydeligvis må ha gjort riktig. Vi innså at svar på slike hobbyfilosofiske problemstillinger ville vi ikke få i dag, så vi slentret gjennom den velstelte byparken før vi rullet ned bakkene mot bobilen.
 
Sambygdinger på Lillehammer?
   
Etter en kort hvil var det på tide å gjøre seg klar til kveldens høydepunkt. Ved en bursdag tidligere i år fikk vi et gavekort til bruk på restaurant Egon, og dette har vi sett frem til å få brukt siden da. Det var medvirkende til at vi valgte to overnattinger på Lillehammer, utover den ene vi ville ha nøyet oss med på en vanlig rundtur.
Syklene fikk lov til å hvile i kveld, så vi tok en taxi opp til byen. En hyggelig sjåfør fortalte oss alt om historien til byen som han var blitt så fascinert av etter at han flyttet hit. Han fortalte levende om strabasene for deltagerne i Birkebeinerrennet til minne om Håkon Håkonsen. Da holdt jeg på å skyte inn at Håkon nærmest var for en sambygding å regne, i og med at denne kongen må ha blitt unnfanget i Sarpsborg, for så å bli født noe senere på Folkenborg i Eidsberg. Men dette rakk jeg ikke å smette inn med før vår informative sjåfør spurte om vi hadde besøkt Sigrid Undsets hjem Bjerkely. En smule beskjemmet måtte vi innrømme at det hadde vi ikke rukket, men mumlet noe om ’neste gang’.
Vi fant oss et hyggelig bord i restauranten, og valgte hver vår saftige biff med tilbehør. Mens vi spiste snakket vi om dagens opplevelser, og jeg kunne ikke unngå å minnes at jeg i 1995 hadde spist på Egon under skirennet 'Inga Låmi'. Den gang var det stinn brakke her, omtrent som det må ha vært under OL. I tillegg til at jeg ikke fikk fortalt drosjesjåføren om Håkon Håkonsen, så burde jeg ha nevnt at dette skirennet er til minne om hans mor 'Inga fra Varteig', og hun er i alle fall sambygding så god som noen. Det er slikt man kommer på under et godt måltid, hvor man kan sitte og drodle i hyggelig selskap.
 
 
God og mett etter et besøk på Egon.
Mesna-elven i dekorativ belysning.
 
Norges olympiske museum
 
Fredag morgen innså vi at Lillehammer ikke kunne forlates uten å ha besøkt Norges olympiske museum. Museet ble etablert i byens sentrum i 1995, men i 1997 ble det flyttet til Håkons Hall. Der er det bygget opp en omfattende utstilling med presentasjon av antikkens leker fra 776 f. Kr. til 393 e.Kr., men også informasjon om de fleste olympiske leker i moderne tid fra 1896 med detaljerte beskrivelser av medaljevinnere frem til i dag. For alle idrettsinteresserte er museet en god grunn for å legge veien om Lillehammer.
 
 
Norges olympiske museum i Håkons Hall.
Egget som ble brukt ved åpningsseremonien i 1994.
 
Gudbrandsdalen og Dovre
 
Etter dette besøket følte vi oss klare til å fortsette ferden opp gjennom Gudbrandsdalen. Denne dalen med Gudbrandsdalslågen regnes blant Norges vakreste dalfører med sine 230 km fra Mjøsa 124 moh til Lesjaskogsvannet 612 moh. Dit hadde vi ikke tenkt oss, så vi nøyde oss med en kaffepause på Dombås hvor vi orienterte oss om nærliggende campingplasser.
 
 
 
Mjøsa innen Gudbrandsdalen åpner seg.
Dombås kirke omgitt av høstfarger.
   
Dessverre var betjeningen på kafeteriaen usikre på hva de kunne anbefale oss av slike plasser, så tok vi sjansen på å fortsette innover Dovrefjell i håp om å finne en plass. Selv om vi kunne overnattet i veikanten innpå fjellet, følte vi oss tryggere på å slippe og våkne til moskuser som klødde ryggen sin mot bobilen om vi lå på en campingplass. Dermed fortsatte vi innover fjellet mot Hjerkinn til Hageseter Turisthytte som ligger vel 900 moh.
 
 

Vis større kart
Fra bilen knipset vi vidda i høstlig skrud.
Hageseter ligger midt på Dovrefjell.
 
Da vi ankom blåste det nærmest stiv kuling, og verten anbefalte oss å stille nesen på bilen mot vinden så vi ikke risikerte å bli blåst overende av den sterke vinden. Likevel kjente vi hvordan vinden tok tak i bilen langt utover natten.
 
 
Med nesen mot vinden kunne vi håpe på en rolig natt.
Hageseter Fjellstue.
 
Etter en bedre middag i bobilens lune hule, tok vi oss en kaffetur over til Turisthytta i blæsten. Til vår store overraskelse summet den smekkfulle kafeteriaen av hyggelig prat blant det vi oppfattet som tilreisende jegere. På vei tilbake i bilen lå noe som lignet en UFO over Dovrefjell, men det viste seg å være en spennende skyformasjon som et resultat av vind og den nedadgående solens spennende lysshow.
 
 
Trolske skyformasjoner over fjellet.
Med elven rett utenfor så kunne jegerne på kafeteriaen også ha vært fiskere.
 
Lørdag formiddag utnyttet vi de gode sanitære bekvemmelighetene hos Hageseter Turisthytte innen vi fortsatte mot dagens mål som var Aukrust-museet i Alvdal, følgelig la ferden via Folldal og fikk et glimt av Eystein-kirken der vi fòr forbi.
 
Eystein-kirken i det fjerne.
Nedover i Folldalen.
 
Like før kommunegrensen mot Alvdal gjorde vi en stans ved Einunna bru hvor det står en bauta med inskripsjon, som forteller at her var det harde kamper den 26. april i 1940. Ikke bare ble de tyske troppenes fremmarsj stanset, men de var nødt til å trekke seg tilbake.
 
Minnestein ved Einunna bru.
Inskripsjon en på minneplaten.
 
Fra Einunna bru fortsatte vi videre mot Alvdal og Aukrust-senteret som vi heldigvis rakk i rimelig god tid før det stengte kl. 15.00 på lørdags ettermiddag.
 
 
 
Var det denne kollen som ga inspirasjon til fjellet hvor Reodor Felgen hadde sin bolig og verksted?
Ludvig og Solan Gundersen ønsker oss velkommen til Aukrustsenteret.
 
Aukrust-senteret i Alvdal.
   
Kjell Aukrusts bøker; Simen, Bror min og Bonden hørte til standardlektyren for mange av oss som vokste opp på 60-tallet. Dette gjaldt selvfølgelig også meg, selv om Flåklypa Tidende som far min humret til virket litt mer kompliserte enn Aukrusts triologi fra barndommens Alvdal. Mang en kveld gapskrattet jeg til hva denne kameratgjengen kunne finne på i nabolaget, og deres konstante opposisjon til nabobygda Tynset. Vel innenfor dørene ble vi møtt av en flott kopi av den verdenskjente racerbilen Il tempo Gigante. Etter en slik velkomst var det bare å gi seg over for hva senteret hadde klart å videreformidle av Aukrusts viltre fantasi.  
 
Il Tempo Gigante som Ludvig og Reodor Felgen vant Flåklypa Grand Prix med.
Reodor Felgens verksted.
 
Det er knapt mulig å videreformidle de finurlige detaljene i den flotte utstillingen, så det beste er å besøke Aukrust-senteret for å oppleve mye av det Aukrust fortalte om i sine bøker. Selv om Aukrust skrev en hel bok om broren sin; Odd Aukrust, var karakteristikken av broren ganske kortfattet ved en annen anledning. Da skrev han: ”Bror min leste bøker – frivillig.” Dette må vel kalles litt av et understatement. Det bør vel også tilføyes at Odd Aukrust var direktør i Statistisk sentralbyrå i en årrekke.
 
 
Melvin Snerkens reportasjekoffert.
Utenfor senteret er den flotte naturen beskues i en gedigen ramme.
 
Vi måtte selvfølgelig prøve den imponerende sjokoladefabrikken som senteret har laget i hht. Aukrusts og Reodor Felgens fantasifulle beskrivelser. Dermed fikk vi sjokolade til kaffekoppen, som vi rakk før stengetid. Vi kunne gjerne tilbrakt resten av dagen her, men på lørdager stengte Aukrust-senteret kl. 15.00, og vi måtte derfor finne oss i å fortsette videre.
   
Elverum Camping
 
  Den opprinnelige planen var å overnatte i Alvdal, men med såpass mye igjen av dagen fortsatte vi videre mot Elverum. I grunnen greit at vi ikke hadde hastverk, for langs store deler av rv. 3 var det omfattende veiarbeider i forbindelse med montering av nye fotobokser som skal måle gjennomsnittshastigheter.
Vel fremme ved Terningmoen fant vi frem til Elverum Camping rett syd for Norsk Skogbruksmuseum som kan by på mye interessant om skog og villmarksliv. Denne plassen var også selvbetjent ved ankomst. Vi fant oss en fin plass ut mot Glomma med små strender rett ut for stuevinduet.
 
 

Vis større kart
 
Fin utsikt mot Glomma fra bobilen.
Elverum Camping; tett ved Glomma.
 
Plassen virket ryddig og grei, selv om sanitærbygget kunne ha trengt et par malerstrøk. På kveldsturen rundt plassen fikk vi syn for segn om at vi befant oss på grensen til villmarken rett utenfor Elverum sentrum. Ved strandkanten så vi beverstubber lik de vi hadde sett på en kanotur langs Glomma for noen år siden. 
 
 
Her har beveren prøvd seg.
Lørdag kveld ved Glommas bredd.
 
Hjemtur med omvei
 
Søndag var det tid for å sette kursen hjemover. I og med at Glomma passerer gjennom Sarpsborg kunne vi ha fulgt strømmen via Kongsvinger, eller tatt snarveien om Løten og Stange. Etter litt om og men bestemte vi oss for en rute vi aldri har kjørt tidligere: Over Mjøsbrua, langs Mjøsa via Gjøvik og videre ned mot E6.
 
Vikingskipet
 
I og med at vi skulle gjøre en slik omvei, så kunne vi med fordel gjøre en stans ved Vikingskipet på Hamar. Straks etter OL var jeg innom der ganske ofte i embeds medfør, men å oppleve det som turist ville bli noe helt annet formodet jeg. Siden den gang har det blitt etablert en liten suvenirbutikk ved billettskranken, og illustrerende detaljer har kommet på plass inne i selve hallen som fortoner seg som enorm så snart døren dit passeres. En kan knapt forestille seg jubelen da Koss opplevde sine triumfer her under OL i 1994.
 
 
 
 
 
Vikingskipet troner i det fjerne.
Vikingskipet i gråvær søndag formiddag.
 
I tillegg til å arrangere store skøytemesterskap blir Vikingskipet brukt til mange andre aktiviteter: Motorløp, utstillinger av forskjellige slag, danse/idrettsgalaer, og ikke minst The gathering ved påsketider når tusenvis av ungdommer setter hverandre stevne for å vise frem sine evner innen data og spill.
 
Artige dekorasjoner i taket.
Her blir vi minnet om hovedfunksjonen.
 
Det er tydelig at her har man lykkes med å gjøre Vikingskipet til en flerbrukshall. Etter et par timer måtte vi videre. Ferden gikk nordover via Mjøsbrua mot Gjøvik. Der ligger det imponerende OL-anlegget, Fjellhallen, som vi ikke kunne avsette tid til nå.
 
Bortsett fra at Skipladner lå ved vinteropplaget utenfor Gjøvik er det ikke mye å berette om denne omveien som ble noe lengre enn forventet. Hadde vi visst at den lokale sykkelklubben la sitt klubbritt akkurat langs denne strekningen på  søndagen, ville vi nok ha valgt en alternativ reiserute. Det å ligge bak konkurrerende syklister på svingete veier er ikke spesielt inspirerende, men vi fikk i alle fall studert omgivelsene inngående. Det blåste såpass frisk at bølgene gikk hvitskummede ute på innsjøen hvor en snekke stampet seg frem i sjøene.
 
 
 
 
 
Skibladner ved vinteropplaget
Sykkelrytterne hadde liten sans for at vi ønsket oss forbi.
 
Sykkelritt varer jo ikke evig, og et stykke før Feiring var løpet over. Endelig kunne bobilen få lov til å lange ut i fartsretningen, men veien var ikke mindre svingete selv om sykkelrittet var over så det var bare å smøre seg med tålmodighet en stund til. Vel ute på E6 bestemte vi oss for en stans på Nebbenes for å spise middag. Det var flere enn oss som hadde kommet på den samme idéen, for betjeningen hadde sin fulle hyre med å holde tritt med bestillingene. Derfra var det kun å følge E6 til vi nærmet oss Sarpsborg. Selv om det hadde vært en flott tur, så burde vi kanskje lagt den siste delen av turen om Kongsvinger og utforsket festningen der bedre enn det vi rakk sist gang vi var der. Men uansett følte vi at dette hadde vært en fin tur før bobilen ble klargjort for vinteren og plassert i vinteropplag.
 
 Tekst og  foto : Torodd Lie © 2010
 
 
Til menyer                   Startsiden                  Tips en venn                    Skriv ut