Turloggen
Inntrykk fra bobilen
 
 
Munkholmen ute i Trondheimsfjorden.
 
 
 
 
På vår rundreise i Sør-Norge var Trondheim med domkirken og Munkholmen et av delmålene.  
 
 
 
 
Domkirkens flotte gavlvegg.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Trondheim eller Nidaros som er det opprinnelige navnet på byen, ble grunnlagt av kong Olav Trygvasson i 997, men arkeologiske funn viser at det siden 400-tallet har vært bosettinger ved utløpet av Nidelven. Her vokste ei grend frem med handelsvirksomhet og sjøbuer gjennom århundrene, inntil vikingkongen Olav grunnla byen. Sagaen forteller at han lot sitt svære kongeskip ’Ormen Lange’ bygge ved bredden til Nidelva under Ladehammeren. Skipet var større enn kongens to øvrige storskip ’Ormen’ og ’Tranen’. Det er beregnet at ’Ormen Lange’ kan ha hatt en lengde på mellom 45 og 55 meter, samt et mannskap med roere og ekstra krigere på til sammen 130 mann.
Med disse skipene i front for leidangsflåten seilte kong Olav sommeren i år 1000 til Vendland for å i vareta sine interesser der. Men på hjemveien ble han overrumplet av en dansk/svensk flåte under ledelse av Svend Tjugeskjegg ved den lille øya som sagaskriverne kaller Svolder. Kong Olav falt i dette slaget, og kom derfor aldri tilbake til byen han hadde grunnlagt.
Imidlertid ble hans fadderbarn kong Olav II Haraldsson (senere kalt; den Hellige) brakt til byen etter at han falt i slaget ved Stiklestad 29. juli i 1030. Han ble helgenforklart etter at det viste seg at hår, skjegg og negler hadde grodd på levningene hans da det ble gravd opp etter å ha ligget ved Nidelvens bredd i ca. 1 år.
I flg. tradisjonen skal Nidaros domkirke ha blitt bygget over det stedet hvor man mener kong Olavs opprinnelige gravsted befant seg. Etter en tid i Klemens-kirken, ble kisten/skrinet med kongens levninger plassert ved høyalteret i den nye Nidaros-domen som ble et viktig valfartsmål for pilgrimer fra hele Europa som gjerne ville til byen og kirken for å be ved den navngjetne helgenens kiste.
Byens særstilling skulle bli bekreftet ved at Nidaros-kirken ble erkebispesete i 1153, og dermed var byen et maktsentrum hvor flere norske konger residerte i middelalderen. I Nidarosdomen ble kong Håkon VII kronet, samt kongene Olav V og Harald V signet av biskopen i Nidaros. De norske kronregaliene oppbevares i Erkebispegården tilknyttet domkirken, og de er utstilt der til beskuelse for alle. Med denne historiske bagasjen i bunnen var vi klare for en stemningsfull aftens- og musikkmesse i Nidarosdomen.
 
Klar for aftenmesse i Nidarosdomen.
Flere enn oss som søkte ly for regnet under musikkmessen.
 
Vi lyttet til orgelmusikken og presten som ga oss noen Pauli ord med på veien før vi ruslet ned til Trondheim torg, hvor fruen fikk kjøpt shampooen som vi har savnet de seneste dagene. Fotograferte statuene av byens store sønner:  Tordenskiold, Arve Tellefsen og Hjalmar Andersen (Hjallis) og selvfølgelig byens grunnlegger Olav Trygvasson, før vi returnerte hjem.
 
En av byens store sønner, nemlig; viceadmiral Peter Wessel, Tordenskiold.
Hele Norges Hjallis, skøyteløperen Hjalmar Andersen har fått sin statue i hjembyen.
 
Fiolinvirtuosen Arve Tellefsen står selvfølgelig på sokkel i hjembyen.
Midt på Trondheim Torv på en nær 15 meter høy søyle står statuen av byens grunnlegger; Kong Olav Trygvasson.
 
Etter konserten og en rundturen ved Nidarosdomen gikk turen ut til Vikhammer og campingvognen.
Vel hjemme syntes at vognen stod litt forkjært, og forsøkte å justere plasseringen manuelt, men vi trengte hjelp av moveren for å få oss i nogenlunde water. Deretter koste vi oss med reker og hvitvin som smakte fortreffelig etter flere dager med massive kjøttretter.
 
Rigget på Vikhammer Camping.
Nidarosdomens imponerende vestvegg.
 
Til Munkholmen via Erkebispegården
 
I og med at vi ønsket å besøke Munkholmen ble vi en ekstra dag i Trondheim, men først ville vi innom Erkebisprgården og museene der.
 
Tirsdag 10/7: I natt har det regnet som om himmelens alle sluser skulle være åpne, men ved nitiden var det lett skydekke, og litt oppholdsvær. Forhåpentlig kan vi få en fin dag i Trondheim i dag. På utsiden av vogna har det blitt en relativt stor vanndam, og vi fleipet om at vi hadde fått strandtomt i løpet av natten. De nye sanitæranleggene på plassen er fine med WC, servant og dusj i et relativt stort og romslig familierom, men dessverre var det intet varmt vann igjen til oss. I det gamle anlegget var det varmt vann. Og i begge bygg var det kroker til klær osv., noe som gir et ekstra stort pluss i boka. Da jeg nevnte varmtvannet i resepsjonen, fikk jeg vite at de var kjent med problemet, og svarte at varmtvannsbeholderen skulle skiftes. Slikt tyder på omtanke for gjestene, noe som er prisverdig. Ved ti-tiden var vi på vei inn mot byen. Første stopp var Lerkendal stadion. Artig å kunne si å ha vært ved RBKs hjemmebane.
 
I løpet av natten har vi plutselig fått strandtomt.
Ved Lerkendal stadion.
 
Derfra bar det inn til sentrum, hvor vi parkerte på Trondheim Katedralskoles gårdsplass. For 100,- kunne vi stå parkert hele dagen. Promenerte til Erkebispegården (fra 1200-tallet) hvor vi gikk på forsvarsmuseet, besøkte kronregaliene samt var innom museet med info om Nidarosdomen og området rundt. Det påstås at Nidarosdomen har vært under konstant restaurering siden den stod ferdig, skjønt det hevdes at den aldri har vært helt ferdig, men under stadig påbygging siden byggestart.
 
Erkebispegården med kronregaliene.
Kamuflert restaurering av domen.
 
Etter å ha sugd til oss det vi maktet av historisk kunnskap gikk vi til Jordbærpikene for å spise lunch. Fruen valgte Nachos mens jeg satset på noe så traust som pannekaker. Gode og mette ruslet vi mot Ravnkloa for å ta båten ut til Munkholmen.
 
Torodd ved kopien av den gamle Ravnkloklokka.
 
Peder Aas' statue av den siste viking.
Munkegata fra Nidarosdomen til Ravnkloa
Nordlandssjekte i Ravnkloa
 
Ravnkloa har vært Trondheims sentrum for salg av fersk fisk og skalldyr. Navnet skal skrive seg fra en Peder Raffnklau som skal være nevnt i offisielle dokumenter allerede i 1619. Fra begynnelsen av 1700-tallet Ravnkloa vært ansett som en allmenning hvor alle kunne drive handel med varer som folk tok med inn fra havet, og man mener at her har byens befolkning handlet med fisk og sjødyr i mange hundre år. Fra Ravnkloa tok vi båten ut til Munkholmen.
 
Turbåten som tok oss ut til Munkholmen.
Denne Nordlandsjekta kunne brakt oss til Munkholmen.
 
Etter en kort båttur nærmet vi oss Munkholmen.
 
Munkholmen
 
 
 
 
 
Vi nærmer oss Munkholmen
Inngangsportalen til Munkholmen.
Vel i land på holmen ble vi med på en interessant og underholdende omvisning hvor vi fikk vite en del om den lille holmen i Trondheimsfjorden ca. 2 km nord for byen. Siden 1600-tallet har holmen vært bebygget med solide festningsmurer. Bortsett fra å beskytte innseilingen til Trondheim så har holmen hatt flere forskjellige funksjoner gjennom århundrene.
 
Kommandantboligen på Munkholmen.
Nedgang til et fangehull.
 
 
 
 
Sagaskriveren Snorre Sturlasson kaller holmen for Nidarholmen, og på den tiden ble holmen brukt som rettersted for dødsdømte fanger. Senere overtok munker den lille øya, og anla et kloster der som etter reformasjonen ble fraflyttet, men holmens navn var nå endret til Munkholmen.
Festningen som ble bygget på holmen fungerte i lang tid som statsfengsel. Den mest kjente fangen på Munkholmen var Peder Schumacher Griffenfeldt som satt fanget her fra 1680 til 1698. Han var rikskansler og i realiteten den som styrte tvillingriket Danmark/Norge. Han utformet den danske Kongeloven slik at den i praksis ga kongen eneveldig makt. Men da Griffenfeldt litt senere ville dreie styreformen i en retning kongen oppfattet for noe som lignet en demokratisk retning, falt han i unåde hos kong Frederik III i 1676, Rikskanseleren ble deretter dømt til døden for landsforræderi.
Griffenfeldt ble imidlertid benådet da han nærmest stod på skafottet, og straffen ble endret til livstid. Han satt fanget i 18 år på Munkholmen med omfattende privilegier. Bl.a. fikk han ha med seg sin egen tjener fra København og han drev skole på holmen for Trondhjems barn fra bedrestilte familier . En av de mer berømte elevene var Peter Wessel (den senere viceadmiral Tordenskiold).
 
Her satt rikskansler Griffenfeldt fanget i 18 år.
 
Under en ferietur på 60-tallet husker jeg vi ble fortalt av guiden her at Griffenfeldt hadde vandret så lenge rundt et bord han støttet seg mot slik at tommelen hadde laget et spor på kanten av bordplaten. Akkurat da kunne jeg vært et sannhetsvitne på denne tilsynelatende troverdige historien, men i ettertid har det vist seg at en overivrig vaktmester hadde filet til sporet i et håp om å skaffe blest om historien og Munkholmen for på det viset å kunne øke besøkstallet, humret vår guide på Munkholmen under omvisningen nå mange år senere.
Han kunne imidlertid fortelle om vilkårligheten som rådet for de som ble dømt til  fangeskap på Munkholmen: En ung dansk adelsmann som ble dømt for offentlig å ha kritiserte sin innflytelsesrike svigermor, satt fanget på Munkholmen i 55 år.
En doktor som hadde drept husholdersken sin ble satt i det dypeste fangehull midtvinters. Han holdt ut i 2 måneder før han døde av kulde og lungebetennelse.
Sånn sett var Griffenfeldt heldig da han ble satt fri fra fangenskapet etter 18 år, men døde i Trondheim et år etter han ble løslatt.
 
 
 
Under 2. verdenskrig brukte tyskerne holmen som observasjonspost mot allierte fly som ofte angrep ubåtbunkerne Dora 1 og 2 inne i Trondheim.
 
 
Infotavle om Munkholmen
Munkholmen i kjølvannet bak turbåten.
 
Vel i havn handlet vi på som seg hør og bør i Trondheim på Rema, før vi kom oss hjem til kjøttkakemiddag. På tilbaketuren fikk vi et glimt av bybroa innen vi fortsatte mot Vikhammer. 
 
Vi klarte å fange Bybroa i farta forbi.
Ubåtbunker Dora 1 har blitt parkeringshus.
 
Fortsatt er det ”innsjø” foran vognen, til tross for at det har vært oppholdsvær i hele dag, noe som kan indikere enlitt dårlig drenering. Imidlertid så er nettilgangen god. I morgen er Austråttborgen et delmål. Det er mulig dette blir endret.
 
Statuen av byens grunnlegger kong Olav I Trygvasson på Torvet i Trondheim.
Stiftsgården fra 1778 er kongens residens i Trondheim.
 
Og planene ble endret, da vi fant ut at Austråtborgen kunne bli et mål for en annen tur en gang i fremtiden. Derfor satte vi kursen mot Møre-kysten. Fortellingen fortsetter her.