Turloggen
Inntrykk fra bobilen
 
 
Atlanten Feriesenter.
 
 
 
Kristiansund er etablert på fire ’land’ rundt en naturlig havn. Disse fire 'landene er egentlig tre øyer som byen er etablet på.
Flere omkringliggende kommuner ble slått sammen med Kristiansund i 1964. I 2008 ble det en sammenslåing med Frei kommune, noe som innebærer at storkommunen har ca. 25.000 innbyggere.
 
 
 
 
 
 
Café Dødeladen på Tahiti-brygga
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Kristiansund er etablert på fire ’land’ rundt en naturlig havn. Disse landene kalles; Nordlandet, Gomalandet, Kirkelandet og Innlandet, selv om to av disse egentlig regnes for en øy med et dalsøkk i mellom, nemlig; Kirke- og Gomalandet. Vi etablerte oss på Atlanten Feriesenter som ligger på Gomalandet før vi reiste ned til byens sentrum ved havnen.
 
Endelig et gløtt av sol på Atlanten.
Torodd på brygga i Kristiansund.
 
Den trygge havnen mellom øyene gjorde at det allerede på 1600-tallet vokste frem en liten tettbebyggelse; Lille-Fosen, hvor staten opprettet et tollkontor for å kontrollere trelasthandelen på Nordmøre.
Men fra området med fiskeværet Grip som et sentrum har det blitt eksportert tørrfisk siden 1100-tallet.
Etter et tidligere besøk av kong Christian VI fikk ladestedet i 1742 status som kjøpstad med navnet Christianssund til tross for store protester fra kjøpmenn i Trondheim og Bergen. Byen vokste hurtig og ble viktig for handel med fisk og tiltrakk seg utenlandske handelsmenn som etterspurte klippfisk. Spanske sjøfolk gis gjerne æren for at bacalao har blitt en etterspurt rett for byens innbyggere i tillegg til den tradisjonelle ’blandaball’. 
 
Flott skute ved kai i Kristiansund.
Tilbud på 'Blandaball'
 
I april 1940 ble Kristiansund bombet av tyske fly, og rundt 800 av byens 1.300 bygninger ble mer eller mindre lagt i grus. Dette tilsvarte 28 % av Norges samlede krigsskader på bygninger under den 2. verdenskrig. Kristiansund ble gjenstand for en massiv gjenoppbygging etter verdenskrigen, og fremstår i dag som en moderne by rundt en lun havn, hvor heldigvis en del eldre bebyggelse klarte seg unna ødeleggende krigsskader.
Fotballspilleren Ole Gunnar Solskjær kommer fra Kristiansund.
 
Sildegutten. Statue til minne om eventyrlig fiske
Kystexpressen i Kristiansund havn.
 
Fant et kjøpesenter ved havnen hvor vi fikk handlet litt i butikkene, samt postkort. Dette er viktig i flg. barnebarnet Oliver. Bildene han får på mobilen er liksom ikke like spennende som det å få et eget skrevet kort adressert til ham i postkassa. Mens vi var på vei ut fra Amfi-senteret gled hurtigruteskipet ”Kong Harald” forbi og ut fra havnen. Rett utenfor senteret på piren ut mot havnen står kunstneren Tore Bjørns statue av Klippfiskkjærringa som daglig minner Kristiansunderne om hva som var byens viktigste inntektskilde i sin tid.
 
Tore Bjørns statue: Klippfiskkjærringa
Kong Harald glir ut fra havnen.
 
Tilbake på plassen koste vi oss med kylling og ris, denne solfylte ettermiddagen. Fruen vasket klær, mens jeg fylte vann og sjekket ut div. småting i resepsjonen. Der visste de ikke når Atlanterhavsbadet (nærmeste nabo) stengte. Enten var det kl. 18.00 eller kanskje 21.00 nå som det er sommer. Slikt er slendrian, da en enkel brosjyre på hyllen like ved disken viste at det var 21.00 i sommertiden. Det samme må kunne sies om bokhandlere som selger postkort, men henviser til postkontoret eller Narvesen for frimerker. Dette er en så nonchalant holdning ovenfor turister at en kan gremmes.
Været i dag har vekslet fra overskyet til strålende sol og til slutt litt gråvær utpå kvelden med noen smådrypp. Altså ikke så verst. Rimelig bra TV-forhold på plassen: Fikk inn NRK TV 1 riktignok litt ustabilt. En klesvaskomgang ble kjørt mens vi skrev postkort. Utpå kvelden etablerte en tysk bobil seg ved siden oss, og plutselig ble TV-en svart. Han fant det visst påtrengende nødvendig å nappe ut kontakten vår for å få plass til sin. Fortalte ham i klare ordelag at slikt burde man varsle sine naboer om på forhånd, og ikke bare ta seg til rette. Slikt blir nesten som for sjøfarende å flytte fortøyningene til en nabobåt uten forvarsel, noe som regnes for helligbrøde blant båtfolket.
 
Torsdag 12/7: Våknet til gråvær og lett duskregn. Tok meg en tur med søpla for å orientere meg ytterligere på plassen. Fant ingen flere sanitæranlegg, men det like i nærheten av oss ble rengjort mens jeg passerte dem som stod i kø der. Kanskje ikke så rart, fordi 3 av klosettene i bygget viste seg å være stengt.
Etter frokost fant vi det store familierommet ledig: Servant, wc og dusj, men langt fra samme standard vi har blitt bortskjemt med i Danmark og Sverige. En ting skal de ha her på Atlanten; området holdes rent og ordentlig av en som gikk rundt og plukket opp skjemmende søppel. Følgelig er det forståelig at NAF klassifiserer denne til en 4-stjerners plass. Noe vi vurderte til å være litt i overkant. Som planlagt kjørte vi inn til byen ved 12-tiden. Fant greit frem til Tahiti-bryggen hvor vi parkerte på gratisparkeringen til Gripexpressen.
 
Vi så ikke Frode Alnæs på Tahiti-brygga.
 
Måkene har eget stativ.
Spisestedet Dødeladen
Gripexpressen.
 
På Innlandet øya som lokalt kalles Tahiti ligger kaféen / restauranten Dødeladen i et hus fra 1700-tallet. Bygget har gjennom årene blitt benyttet til alt fra søndagsskole til å være danselokale, men har også fungert som naust for den nærliggende Tollboden.
Det spesielle navnet skriver seg fra en periode da en forsikringskasse ble etablert der. Formålet til virksomheten var at lokale fiskere ved å betale en fast månedlig sum, ville være sikret en verdig begravelse da den tiden kom.
Musikkeren Frode Alnæs fronter den årlige Tahiti-festivalen som benytter Dødeladen til sitt administrasjonssenter.
Vi tok Sundbåten over til Amfi-senteret hvor fruen jaktet joggesko på salg uten å finne de hun ønsket. I god tid til expressens avgang kl. 14.15 var vi om bord i båten. Vi klatret ned i salongen, hvor det stinket diesel og eksos p.g.a. det som tydet på dårlig ventilasjon. Det var litt sjø på vei ut i tåkehavet, og dermed ble det ikke mye å se ut gjennom vinduene underveis.
Fiskeværet Grip ligger vel 10 km ut i havet fra Kristiansund, og er trolig Nordmøres eldste tettsted. Frem til kommunesammenslåingen i 1964 var Grip Norges minste kommune.
Fiskeri og handel med tørrfisk var grunnlaget for bosetning på øya helt fra middelalderen. Grip lå tett på fiskefeltene; noe som var viktig innen motorbåtens tid. I dag er det ingen fastboende på øya, da bebyggelsen stort sett blir benyttet som sommerboliger.
Vel fremme på Grip ble vi tatt i mot av en svensk guide som ledet oss til utstillingen om Grips historie, og videre innom landets minste stavkirke før han avsluttet turen ved Griphuset med en oppsummering av sin informative guiding. Deretter kunne vi strøve rundt på den lille øya som det passet oss, men han påpekte at det ble servert kaffe og vafler samt sveler i Griphuset.
 
Stavkirken på Grip hvor guiden venter i døra.
Griphuset hvor det serveres kaffe med
vafler og svele.
 
Og jammen stod ikke bak guiden disken der også sammen med sin svenske kjæreste. På Grip er det ingen fastboende lenger, men bebyggelsen tjener som ferieboliger for etterkommerne av tidligere Gripværinger. Kl. 16.30 returnerte expressen til fastlandet. Diesellukten i salongen var ikke så påfallende på returen, men sjøen var roligere. Turen tok ca. 45 min. Vi steg i land på Tahitibryggen, og mens vi ventet på å gå fra borde kom et av de gamle hurtigruteskipene ”Lofoten” glidende forbi og ut av havnen.
 
 
Til minne om krigsforliste fra Grip.
Hurtigruteskipet Lofoten på vei ut mot havet
 
Vi handlet hos Bunnpris før vi kjørte over brua mellom Innlandet og Kirkelandet. Butikken var ikke stor, men du verden for et utvalg og ikke minst hvilken serviceminded betjening. For sikkerhets skyld fylte vi bensin, da vi ikke har peiling på hvor vi kan finne bensinstasjoner langs Atlanterhavsveien som vi skal kjøre langs i morgen. Så snart vi kom hjem, vartet fruen opp med grillpølser og stappe som smakte godt i et par sultne maver som kun har klart seg med vafler og kaffe i løpet av dagen. Etter middag tømte jeg bacen og fylte vann. I dag har det stort sett vært gråvær på grensen til yr, men foreløpig har det vært opphold. Spennende å se hvorledes det blir i morgen. Betalte 185,- pr. døgn som er greit.
 
Fredag 13/7: Våknet til regn som trommet i taket, men etter en stund ga det seg. Nå blir det frokost før vi ordner oss for å komme videre utover Averøy og Atlanterhavsveien med Bud som svoger Johan anbefalte. Kjøredag til Ålesund i dag, men på turen utover øyene kunne vi nok ha ønsket oss i bedre vær. Været ble ikke så hakkende gæli etter hvert. Vi kom oss ut på Averøy gjennom havtunnelen. Så bar det utover bruene, og et sted syntes jeg det stod Bud inn til høyre i et kryss, som jeg ved en kjapp innskytelse fulgte. Det ble en lang tur utover det som fortonte seg som en smal vei ut i intet, og så snart vi kunne fant jeg en plass for å snu og kom oss etter hvert tilbake til hovedveien, og fant frem til Bud og Ergan kystfort fra krigens dag, som ble bygget i perioden 1941-43.
 
Spenstige brokonstruksjoner langs Atlanterhavsveien.
Utsikt fra Kystfortet Ergan på Bud.
 
I og med dette ikke er så langt fra Åndalsnes hvortil min far ble sendt på tvangsarbeide under krigen, kunne det være interessant å finne ut om fanger derfra ble sendt til utbyggingen på Bud. Etter å ha ruslet rundt der en stund fortsatte vi mot Ålesund via ferjen mellom Molde og Vestnes, men før det hadde vi handlet litt hos Coop på Bud og deretter spist lunch i nærheten av det vi fant ut måtte være småbåthavnen i Molde.
 
 
 
 
Bud kirke.
Aker stadion i Molde ligger helt i sjøkanten.
   
Så snart vi nærmet oss Ålesund var vi på utkikk etter Voldsdal Camping, og som vanlig var det skiltet ut fra hovedveien, men så tok merkingen slutt. På en bensinstasjon ble vi geleidet på rett vei, og vi fant endelig frem til plassen som var angitt som en 2-stjerners NAF-camping. Der var det noen få plasser igjen, men med en noe tilfeldig organisering virket det som. Da vi endelig fikk henvist en plass, fant vi ut at dette ikke var stedet for oss. Med ”brannmesteren” fra Røros sine 3 meter friskt i minnet, så tillot man her at bobiler og vogner stod tett inntil hverandre. Flere steder observerte vi at man egentlig kunne stå i døra og strekke ut hånden til naboens vegg. Dermed skrinla vi prosjektet og vurderte om vi skulle finne en plass i småbåthavnen. Innen vi etablerte oss der måtte vi fylle vann, noe vi fant på en nærliggende bensinstasjon. I mellomtiden hadde fruen saumfart årets   campingguide fra camping.no og den viste at det skulle være en 4-stjerners camping som het Prinsen strandcamping. Noe som hørtes forlokkende ut. Vi fikk forklart veien av karen på bensinstasjonen, og vi la i vei bare for å finne at avkjøringsskiltet var krysset over, og plassen midlertidig stengt. Men vi svingte nå av for å orientere oss. Enten måtte det bli småbåthavnen eller en plass som var avmerket på kartet ute ved Vigra flyplass, besluttet vi. Småbåthavnen så komplisert ut, så dermed ble det Vigra. Greit å komme et stykke ut i havgapet, tenkte vi. Gjennom to undersjøiske tunneler bar det før vi var ute på Giske, men noe skilt som pekte mot campingen fant vi ikke. Nok en bensinstasjon ble konsultert, og betjenten forklarte villig vekk om det han trodde kunne være en campingplass. Vi fulgte anvisningene forbi Vigra flyplass og videre utover, men en snekker på et hus hadde ikke hørt om noen campingplass i nærheten. Dermed gjorde vi vendereis, og etter litt knoting fikk vi snudd ekvipasjen. Ved siste bensinstasjon kunne vi gjerne stå natten over ble vi fortalt, men vi bestemte oss for Airport Hotell som vi hadde sett i et veikryss. Der var det en stor parkeringsplass hvor vi parkerte. Fruen begynte å lage mat, for det var noe vi trengte nå, mens jeg orienterte meg på stedet. P-plassen ble drevet etter privatrettslige regler stod det på skiltet, og det var kun tillatt å parkere der i 2 timer. Gikk opp mot hotellet for å spørre om råd, og innen jeg kom så langt traff jeg en bussjåfør som var hjelpsomheten selv. Han advarte mot plassen vi stod på, for plutselig kunne det dukke opp en parkeringsvakt som trengte ”en fjær i hatten” for å håndheve reglene i området, spøkte han. I stedet anbefalte han en P-plass ved utgangen på Valderøy-tunnelen: Til høyre med en gang etter tunnelen er det en plass som blir brukt av fiskere og friluftsfolk, fortalte han. ”Det står intet om at det er camping forbudt, så der går det sikkert bra”, mente sjåføren som var skikkelig prekesjuk. Om vi startet med det samme kunne vi henge i rompa på´n og så skulle han blinke der vi burde svinge av, men middagen var snart ferdig så jeg takket pent for tilbudet. Vi spiste spaghetti-sausen der vi stod før vi gjorde som sjåføren anbefalte. Vi fant frem, og sent på kvelden var vi etablert på parkeringen hvor det ikke var noe forbudsskilt mot camping. Vi vurderte underveis å følge en annen av sjåførens anbefalinger, nemlig en bobilplass som var opprettet inne i sentrum. ”Men den er litt dårlig markert”, påpekte han, og uten noe bykart var vi avskåret fra å få en skikkelig veibeskrivelse av ham. Dermed slo vi oss til ro der vi stod utenfor Valderøy-tunnelen. Det går sikkert bra, tenkte vi, for i vogna finnes jo stort sett det vi trenger. Håper vi finner en plass med strøm og web i morgen, og helst muligheter for klesvask virker det som det kan være behov for igjen.
 
Bare for å markere at vi har vært ved Vigra flystasjon.
Fricamping ved Valderøy-tunnelen utenfor Ålesund.
 
Lørdag 14/7: Våknet til overskyet, men oppholdsvær. Første morgen på lenge at vi ikke har fått  hele himeln i hue til frokost. Etter en helt grei overnatting spiste vi frokost innen vi satte kursen mot Ålesund. Enda en tur under havflaten, før vi kom oss inn på bysiden. Etter en rundtur inne i byen med campingvogn på slep bort til den nye bobilplassen (hvor det ble for trangt å parkere), fikk vi snudd og kom oss ut fra bykjernen etter å ha vært innom bussholdeplassen utenfor I-kontoret. Endelig fant vi en plass hvor ekvipasjen kunne stå, før vi spaserte inn til sentrum hvor man var i full gang med årets båtfestival. Torsdag hadde Frode Alnæs med band spilt fra en scene i byen, fredag var det all-sang-kveld. Mens vi passerte hovedscenen ble den rigget for enda en konsert senere på kvelden.
I 1904 brant ca. 850 bygninger i sentrum ned til grunnen, så aentrumskjærnen er bygget opp etter 1905 i jugendstil.
 
Båtfestival i Ålesund.
Jugend-byen ble bygget opp etter 1905.
 
Vi kunne tenkt oss å ta en runde med Thomas-toget for å få sett det viktigste i byen, men i billettkiosken tok de kun kontanter. De hadde ingen betalingsterminal, men henviste til minibanken et godt stykke bort i gaten. At det går an å behandle sine gjester så nonchalant. Turistene på cruise-skipet som lå ved bykaien har formodentlig ikke norske sedler i lommen når de kommer ned landgangen. I og med vi også syntes prisen var i stiveste laget, så ble det ingen togtur på oss. Vi spiste en burger-lunch på Egon, før vi handlet det nødtørftige på Kiwi innen vi fant bilen.
 
Cruise-skipene fortøyer nærmest midt i sentrum.
Aksla fjellstue troner over byen.
 
Fra Ålesund var planen å kjøre til Nordfjordeid camping og motell, men da jeg ringte dit for å booke plass svarte de at campingen var nedlagt, til tross for at den fantes på nettet, da jeg planla turen. Resepsjonsdamen anbefalte en plass ved Stryn i retning Bergen. Det gikk greit å finne ut fra byen, men noen skilt mot Bergen så vi ikke der vi regnet med. Stanset på en Shell-stasjon for å spørre om veien. Der traff vi sjefen for Moa Bygg i Spjelkavik som hadde flere alternativer å foreslå før han endte opp med E39 mot Bergen, men frarådet oss å kjøre om Stryn p.g.a. dårlige veier.  Samtidig advarte han mot Byrkjelo, hvor det var en country-festival, med den følge at alle overnattings-steder var fullbooket. Han anbefalte noen plasser nærmere Førde, og ba oss å ”henge i rompa på´n” til han svingte mot Spjelkavik i en rundkjøring. Derfra skulle vi bare følge E39 mot Bergen. Vi fulgte Moa Bygg-sjefens anvisninger og  fulgte E39 sydover kysten. Artikkelen fortsetter her.