Turloggen
Inntrykk fra bobilen
 
 
 
    Schloss Mirabell i Salzburg.
 
Sommeren 2009 dro vi på en 14-dagers bobiltur gjennom 'halve' Europa med Tyskland og Østerrike som primære mål.
 
Dette ble til en artikkelserie som fortsatt er under arbeide; Om steder vi besøkte og mennesker vi møtte. Vi fikk se kontrastene mellom slott og fengsler, samt imponerende natur med høye fjell og lune vindaler, hvor vi nådde et av høydepunktene med privat vinsmaking hos et vinhus i Winningen ved Mosel.
         

Torvet i Winningen, som hvert år er fyllt til trengsel under  Mosels eldste vinfestival.
 
                                Europa; et mangfoldig kontinent.
 
Noen  av stedene vi besøkte og passerte underveis i dette kapitlet: Hamburg Wolfshagen 

Reisen er ikke over før bildene er sortert og anekdotene fortalt. Kanskje ikke da heller. Det tar sin tid å fordøye en reise både for kropp og sjel.
 
Etter en 14 dagers opplevelsesrik tur med bobil gjennom mellom-Europa, tar det tid å fordøye opplevelsene. Kontrastene kan være store i forhold til hva man er vant med hjemmefra. For meg ble det dessuten en reise langs ”memory lane” med flashbacks til tidligere turer.
 
1. dag: Til Gøteborg og Kiel
 
Vi startet en mandag i øsende regn, men heldigvis var dette ingen pekepinn for det været vi skulle få. Halvannet døgn med ruskevær må man tåle i en bil som er beregnet for all slags føreforhold. Vindusviskerne tok bølgen over frontruten mens vi la så mange kilometer som mulig bak oss på vei til ferjehavnen i Gøteborg.
 
 
Denne ekvipasjen lå foran oss i styrtregnet på E6 mot Uddevalla. Tydeligvis må de ha feilberegnet været, for en presenning og bedre kontroll med kahyttdøren som slang åpen, ville gjort seg bedre under transporten av dette flotte fartøyet. For en ’gammel’ båtmann smertet det i se cabincruiseren vansmekte i det elendige været.
 
Heldigvis er det nå 4-felts E6 gjennom hele Østfold og langt ned i Sverige, bortsett fra noen enkelte strekninger. Turen til Gøteborg er overkommelig på gode veier. Mens vi befant oss i kjent terreng, og tempoet var bedagelig ble ferieplanene sjekket for n-te gang:
 
De gikk i hovedsak ut på å gjenoppdage hvor våre fedre hadde tilbrakt sin ungdom i Tyskland under helt andre forhold enn det som preger Europa i dag: Vi ville forsøke å finne ut mer om opplevelsene til min far, Asbjørn Lie, som var fange i Hamburg under krigen i 1943/44, og Torhilds far, Torleif Skogen, som var MP i Tysklandsbrigaden etter krigen i 1947. Hva vi ville finne ut om dette gjenstod å se, men vi håpet i løpet av turen å kunne rekke til Wien, og forhåpentlig få med oss noen godbiter på reisen i begge retninger.
 
SNLO og Wikipædia samt Google og Googlemap utnyttet vi effektivt til planleggingen. Alt vi anså som interessant og matnyttig ble kjørt gjennom printeren, og etter hvert bygde det seg opp en perm med et anselig volum. ”Slikt kommer nok til nytte en vakker dag”, synger Øystein Sunde i ’Kjekt å ha’. Og notatene viste seg å bli nyttige. Ikke alle campingplasser har åpent nettverk med tilgang til Internett, selv om de reklamerer for det på sine hjemmesider, skulle det vise seg. Derfor kom mappen til god nytte underveis.
 
Etter eget forgodtbefinnende reserverte vi overnatting på campingplasser som vi regnet med å få behov for på turen. Veikart med kjøreanvisninger til disse printet jeg ut fra Googlemap, med utgangspunkt i det jeg mente var nøkkelpunkter i hovedveinettet. GPS testet jeg ut med middelmådig resultat i forkant. Teknologien er ny, og har sine begrensninger. En liten skjerm gir ikke den samme oversikten som Cappelens kart har for veinettet i Europa. Dette kombinert med Googlemaps detaljanvisninger i permen viste seg å være tilstrekkelig for å gjennomføre den planlagte reisen.
 
Denne omfangsrike mappen satt jeg og bladde i mens Torhild styrte bilen mot Gøteborg. Senere har jeg oppdaget at jeg tilhører en eksklusiv mannsklubb: Vi har kvinner som ikke er redde for å ratte en bobil.
 
Første utfordring fikk vi før Gøtaelven. Tingstadstunnelen var stengt, og vi kunne ikke vente til de arbeidene ble ferdig, om vi skulle ha noe igjen for billettene hos Stena-line: Ut på Hisingen og over Älvsborgsbroen gikk turen. På toppen av denne så vi båten vi skulle med, men snarveier derfra fantes ikke. Syd for broen kom vi litt på avveie, men Torhild fikk rattet oss trygt til havnen.
 
 
Stena Scandinavica ventet oss som avtalt på Tysklandsbryggan.
 
Vi kom oss om bord, fant lugaren og det reserverte bordet i restauranten. Der koste vi oss med god mat og godt drikke, og lot kroppene finne frem til feriemodus på egen hånd. En hyggelig kelner fikk oss til å føle oss velkomne om bord, og vi fulgte hans anbefalinger før vi fikk servert et fantastisk måltid som tilfredsstilte smaksløkenes drømmer og behov. Sjøturen over Kattegatt, ned blant de danske øyer til Kiel ville bli en perfekt start på ferien tenkte vi under planleggingen. Og forventningene ble oppfylt til gangs. Kiel anså vi som et fint utgangspunkt for reisen videre, og byen viste seg fra solsiden da Stena Scandinavica klappet til kai.
   
2. dag til Hamburg
 
Vi hadde ingen hast med å komme oss videre i det flotte være, men fant oss en plass hvor vi kunne nyte en lang frokost.
 
 
Havnen i Kiel, hvor skipstrafikken venter på tur ut i Kieler-kanal til Elben nord for Hamburg.
 
Fra Kiel var planen å følge vei nr. 24 via Bad Segeberg mot Hamburg, for på det viset å unngå nærkontakt med autobahn den første dagen. Alt gitt fint til Barsbüttel utenfor Hamburg. Derfra hadde jeg lagt opp turen gjennom Hamburgs forsteder til Fuhlsbüttel. Fengslet hvor far min satt under krigen. Der hadde vi avtale om en privat omvisning onsdag, men dette lå slik til at det kunne være greit med en rekognosering i forkant hadde jeg tenkt foran PCen hjemme. Den lange frokosten i det flotte solskinnet på formiddagen var ikke mulig å forutse, så derfor sprakk en viktig detalj i kjøreplanen mot campingplassen jeg hadde reservert. Vi hadde detaljkart for strekningen Barsbüttel – Fuhlsbüttel, og derfra til camping Bucholz i Kielerstrasse 374. Om vi dukket opp der før kl. 15.00 ville vi være garantert plass der. I og med at vi nå måtte til campingen først ble en del av Googles veibeskrivelser forkludret. For ikke å øke spenningsnivået i førerkabinen, holdt jeg denne detaljen for meg selv.
 
Da skiltene mot Fuhlsbüttel-flyplass dukket opp, fulgte vi disse for å ha et utgangspunkt på ferden mot campingplassen. Ved godsporten inn til flyplassen, var det bare å snu. Selv om fengslet lå et stykke unna burde vi finne Kieler-strasse på egenhånd likevel, mente jeg. Torhild syntes det hørtes noe optimistisk ut, mens jeg hadde en udiskutabel  klokketro på at dette ville ordne seg. Jeg må innrømme at hun fikk rett, og erkjenne at gaten utenfor Hagenbecks dyrepark har jeg blitt rimelig godt kjent med; Da vi for ørtende gang så sjiraffene som tittet forundret på oss fra trekronene, skjønte vi at her trengtes hjelp. Og den materialiserte seg i form av en Aralstasjon, på motsatt side av boulevarden vi kjørte på. Breisladd og brekkbrems er ikke standard prosedyre for en Hymer bobil, men en diskret, kontrollert U-sving i nærmeste lyskryss lot seg gjennomføre.
 
På Aral-stasjonen var det lang kø ved kassen, og det virket formålsløst å vente på at den skulle løse seg opp. Jeg kakket mannen foran meg på skulderen, og spurte om han kunne gi et stalltips for korteste vei til Kieler-strasse. En kjapp forklaring på platt-tysk rant ut av den hyggelige karen, men da jeg spurte om han kunne vise dette på bykartet mitt så skjønte han at forklaringen ikke hadde trengt helt inn. Men han skulle videre i den samme retningen, sa han: Så om jeg hadde tid til å vente, kunne jeg gjerne henge etter ham. Han ville gi tegn når vi nærmet oss krysset med Kielerstrasse. Dette var et tilbud vi ikke kunne takke nei til, så vi ventet til mannen var ferdig med sine gjøremål.
 
Sjiraffene i Hagenbeck fikk nok en gang noe å snakke om. Vår nye venn lå foran og bak oss, alt etter hva som passet med trafikken: Tidvis ledet han vei, andre ganger lå han bak og stengte for trafikken så vi fikk skiftet til rett fil, der han pekte og gestikulerte via speilene. Stemmen hos GPS-tjenesten ville ikke hatt en sjanse i dette scenarioet:
 
En gang da vi var i ferd med å svinge fullstendig feil, gasset vår nye venn forbi, og stanset opp foran oss. Der stod ekvipasjene mens trafikken rundt oss pent måtte roe seg ned, i det han forklarte meg hvordan jeg kunne dreie inn i Kieler-strasse ved neste lyskryss. Det at noen bilister demonstrerte mot den temporære trafikkorken med en tut på hornet, overså han med flegmatisk ro. Dessverre hadde verken Torhild eller jeg åndsnærværelse nok til å få tatt et bilde av vår redningsmann i Hamburg. Vi burde jo i det minste kunne gitt han noen Euro i driks for denne fantastiske hjelpsomheten. Skjønt intet tydet på at vår gode hjelper trengte slike ekstrainntekter der han forsvant i sin sorte BMW, mens han vinket og pekte vei i lyskrysset.
 
Litt senere styrte vi bobilen inn på Camping Buchholz i Kieler Strasse 374, riktignok noe senere enn avtalt, men plassen vår var fortsatt ledig, heldigvis. Belgieren som kom like etter oss, måtte gjøre vendereis med uforrettet sak fordi plassen nå var helt full. Et kvarter ekstra på leting rundt i Hamburgs gater, ville antagelig resultert i at han hadde okkupert plassen vår.
 
Bestyrerinnen var hjelpsomheten selv, og styrte oss på plass mellom poplene. Hun viste meg hvor det var strøm, og når jeg hadde koblet den kunne jeg komme til resepsjonen.
 
 
Resepsjonen til Buchholz Camping med frokostterassen på utsiden.
 
Om standarden på en plass er tilfredsstillende oppdager man først når sanitæranlegget er besøkt. På denne plassen var det rent og god orden, selv om varmtvannsberederen var i ustand på herresiden. Da er det greit å kunne dusje i bobilen, uavhengig av slike fortredeligheter. Dessuten var det mulig å kjøpe frokost på plassens lille serveringssted. Først senere på turen begynte vi å gi campingplassene våre private terningkast, og i ettertid ga vi Camping Bucholz en firer.
 
Mer om våre inntrykk av Camping Buchholz her.
 
 
3. dag: Hamburg/Fuhlsbüttel - Wolfshagen
 
Neste gang vi skal overnatte i Hamburg, vil vi helt sikkert unne oss noen ekstra overnattinger på Camping Buchholz.
 



 
Etter en god natts søvn på Camping Buchholz var alt klart for ferden videre.

 
I motsetning til ankomstdagens famling i Hamburgs gater, så fant vi greit frem til Fuhlsbüttel-fengslet hvor far min satt som s.k. politisk fange fra april til litt over jul i 1943 før han ble flyttet til en kz-leir i Königswartha ved grensen mot Polen. På forhånd hadde jeg via e-mail fått avtale om en privat visning kl. 13.00 på onsdag. Dette fordi at det lille muséet der kun var åpent på søndager, men bestyrer Robert Hillers gjorde et unntak fra åpningstidene og skulle sørge for at vi ville få inngående informasjon av hans assistent. Vi fant en parkeringsplass i nærheten, og spaserte til fengslet i god tid før avtalt tidspunkt. Der ventet en opplagt Marco Kühnert ved inngangsdøren. Han var kunnskapsrik og taletrengt, og snakket et lett forståelig engelsk. Mer om Fuhlsbüttel her.
 
 
 
 
Hovedinngangen til Fuhlsbüttel-fengslet.
 
Ved hjelp av plansjer og montasjer fikk vi et godt inntrykk av hvilke forhold fangene hadde hatt i fengslet her under krigen. Han kunne fortelle at storparten av området rundt fengslet ble jevnet med jorden under den massive bombingen av Hamburg og Fuhlsbüttel flyplass i juli 1943. Fra den 27. til 28. juli regner man med at opp mot 40.000 av Hamburgs befolkning måtte bøte med livet under det som i ettertid har blitt kalt for døgnet med ildstormer. Disse raste som et brennende inferno gjennom gatene og la hele nabolag øde, hvor kun den utbrente bygningsmassen ble stående.
 
Vi takket Kühnert pent for den grundige orienteringen. Han ville ikke ha noen betaling verken for inngangsbillett eller de bøkene han ga oss med på ferden videre.
   
Mot Wolfshagen i Harz-fjellene.  
 
Litt etter var vi tilbake i bilen. Torhild styrte oss ut fra Hamburg, mens jeg var kartleser og utkikk. I fellesskap fant vi frem til A 255 som var veien over Lüneburger Heide mot dagens mål Wolfshagen syd for Braunschweig, hvor vi håpet å finne spor etter Tysklandsbrigadens forlegninger. Lüneburger Heide er i dag et rikt landbruksområde, men gjennom historien har høysletten vært slagplass for mange konflikter, og under ’den kalde krigen’ ble Lüneburgsletten regnet som oppmarsjområde før mulige kamphandlinger mellom NATO-styrker og det de militære oppfattet som Østblokkens angrepshær. Følgelig ble sletten etter krigen et øvingsområde for de vestlige okkupantene i Tyskland. Norge var representert med flere Tysklandsbrigader i årene fra 1947 til 1953. Noe i overkant av 50.000 norske soldater deltok i denne viktige tjenesten med å vokte Vest-Tysklands overgang fra diktatur til demokrati. Nå i 2009 er det nærmest uvirkelig å tenke på at Tyskland og dermed Europa  var delt med piggtråd, murer og minefelt helt frem til 1989. Det var Winston Churchill som karakteriserte denne ugjestmilde grensen for Jernteppet.
I forbindelse med en ungdomsutveksling på 60-tallet avla gruppen vår et besøk til denne zonegrensen, og jeg husker fortsatt hvilket deprimerende inntrykk denne opplevelsen ga. Reiselederen advarte oss mot å fotografere inn mot Øst-Tyskland, fordi vaktsoldatene hadde ordre om å skyte mot alt de oppfattet som uvennlige handlinger. Fotografering hørte visstnok inn under denne definisjonen, men ingen ble beskutt mens vi gjorde vårt beste for å skjule at vi fotograferte.        
                                                                  

   
 
I 1964 var jeg på reise i Vest-Tyskland, og tross klare advarsler snikfotograferte jeg dette ved grensen mot Øst-Tyskland. 
 
I dag går det heldigvis intet Jernteppe gjennom Europa, og alle som ønsker kan nå bevege seg fritt på hele det store kontinentet som i mange år var delt opp i mange småstater. De enkelte forbundsland i Tyskland er en påminnelse om disse gamle grensene, som i vår tid ikke har større betydning enn fylkesgrenser hjemme i Norge.
Opplysninger om Tysklandsbrigadene er dessverre ikke så lett å finne, men på Internett fant jeg ut at Torhilds far; Torleif Skogen, må ha kommet til Seesen høsten 1947. Han tjenestegjorde som MP (militærpoliti) i brigade 472. De overtok ansvaret for Harz-området etter brigade 471 i august 1947. Mer om Tysklandsbrigaden her.
 
Et greit utgangspunkt for å finne ut mer om dette anså vi campingplassen i Wolfshagen, utenfor Langelsheim, ville være. Vi fant lett frem til Langelsheim, og fulgte skiltene mot campingplassen. Mer om vårt inntrykk av Wolfshagen Camping her.
 



 
Flotte bindingsverkshus i Seesen,

 
Like etter innsjekking oppdaget jeg at EU-adapteren var gjenglemt i Hamburg, men jeg fikk låne en av bestyrerinnen på plassen. Sånn sett var det intet som manglet på servicen, men vi fortsatte likevel videre dagen etter. Avgjørelsen ble først tatt etter at vi hadde cruiset langsomt gjennom Seesen på utkikk etter en militærleir eller indikasjoner på et minnesmerke om brigadene som gjorde sin tjeneste i området her etter krigen. Noe slikt så vi ikke sånn umiddelbart, og bestemte oss for å fortsette, og gjøre en bedre research hjemme før vi kom på disse kanter en annen gang. Fortsettelse her.
 
 
 
Tekst: Torodd Lie © 2010
 
Til menyer                             Startsiden                                    Tips en venn                       Skriv ut